I GANG IGJEN: I «Creed» spiller Rocky Balboa (Sylvester Stallone) mot Apollo Creeds sønn (Michael B. Jordan). Stallone vant Golden Globe sist helg og er Oscar-nominert for den nye versjonen av sin mest kjente rolle.
I GANG IGJEN: I «Creed» spiller Rocky Balboa (Sylvester Stallone) mot Apollo Creeds sønn (Michael B. Jordan). Stallone vant Golden Globe sist helg og er Oscar-nominert for den nye versjonen av sin mest kjente rolle.Vis mer

Historien om Rocky følger et USA i utvikling.

Førti år i ringen

Kommentar

Det skulle ikke helt være mulig. Men det var sant. Bokserblockbusteren «Rocky» slo Martin Scorseses «Taxi Driver» i konkurransen om Oscar-statuetten som beste film i 1976. Førti år senere er Sylvester Stallone og hans Rocky Balboa tilbake, i «Creed», som har norsk premiere denne uken. I går ble Stallone selv nominert til Oscar for sin rolletolkning. Historien biter seg i halen, etter en reise på førti år som har tatt Rocky opp i det ubehagelig megalomane og ned igjen.

Den originale «Rocky» er en glimrende film. Manuset, skrevet av Stallone i en kreativ feber før noen visste hvem han var, er knapt og troverdig. Rocky, den mislykkede Philadelphia-bokseren som får sjansen til å møte verdensmester Apollo Creed i ringen, er så godlynt at det fort kunne gått riktig galt. Men han blir inntagende fordi viljestyrken blandes med fåmælt hjelpeløshet. Rocky er det motsatte av verdensvant. Både han og kjæresten Adrian er i begynnelsen ganske underlige einstøinger. De beveger seg i en liten verden. Rocky hater å bli sett på som en boms, men har ikke språk eller midler til å gjøre noe med det. Ikke før den store muligheten byr seg.

Rockys syttitall ble åttitall og Reagan-æra. «Eye of the Tiger» ble kjenningsmelodi, og den amerikanske drømmen gikk i ljomende oppfyllelse, igjen og igjen. «Rocky II» og «Rocky III» lot Rocky bli stadig mer fetert og uovervinnelig, Adrian ble en stadig mer oppegående mønsterkone, og motstanderne stadig mer umenneskelige. Det toppet seg med «Rocky IV», der Rocky representerer et dekadent USA som må ta seg sammen og stå imot det truende Sovjet, som invaderer i form av Dolph Lundgrens Drago, i praksis en boksende tanks. Serien hadde gått fra å være historien om en mann til å bli et flatt, mytisk tablå om møtet mellom geopolitisk godt og ondt.

Etter forglemmelige «Rocky V», «Rocky Balboa» og forsikringer fra Stallone om at nå, nå var det hele over, ble det mer likevel. Regissør Ryan Coogler overtalte Stallone til å la ham lage en «Rocky»-film fra bunnen av, en handler mest om Adonis, sønnen til Apollo Creed, en som prøver å bygge opp livet i stedet for en som allerede har nådd toppen og prøver å bli der. I «Creed» finnes et sosiologisk blikk av nyere dato, på unge svarte menn som strever med et snevert utvalg av idealer.

Coogler var inspirert av erfaringene med sin egen syke far. Stallones sønn døde mens filmen var på planleggingsstadiet, og det er et fotografi av ham som i filmen forestiller Rockys fraværende sønn. Etter å ha vært ute i verden og oppe i pompøsitetens stratosfære, handler «Rocky»-fortellingen igjen om å bygge opp en identitet og holde fast ved det man er og har. Og igjen er det interessant å skrive om den ordløse.