UNDERDOG: Tonya Harding ble nummer åtte under OL på Lillehammer. Da var hun alt blitt et tabloidfenomen. Foto: Johnny Syversen / Scanpix
UNDERDOG: Tonya Harding ble nummer åtte under OL på Lillehammer. Da var hun alt blitt et tabloidfenomen. Foto: Johnny Syversen / ScanpixVis mer

Tonya Harding og Nancy Kerrigan:

Historien om Tonya Harding handler om kjønn, klasse, og hva vi liker å tro

Nå kommer en ny film om nittitallets store sportsdrama

Kommentar

Selve angrepet på kunstløperen Nancy Kerrigan, i januar 1994, da en ukjent angriper rettet et hardt kølleslag mot det høyre kneet hennes, var over på et blunk. Men mediedekningen av angrepet, som fant sted bare uker før vinter-OL på Lillehammer, var oppjaget og altoppslukende, særlig da det viste seg at mannen som angrep Kerrigan var hyret av eksmannen til Kerrigans rival på isen, Tonya Harding. Harding nektet for å ha hatt noen kjennskap til angrepet.

Kerrigan ble nummer to på Lillehammer, Harding nummer åtte, men da var de allerede blitt hovedpersonene i en såpeopera som skulle fortelles på ny, igjen og igjen, og som også handlet om klasse, femininitet, og driveren bak de store medienarrativene. Denne uka har den foreløpig siste gjenfortellingen, filmen «I, Tonya», norsk kinopremiere. Der er det Tonya Hardings egen, om enn ofte upålitelige historie som kommer fram, den som handler om sportslig triumf, men også om fattigdom, vold i hjemmet, og en kunstløper som ikke passet inn i forestillingen om hvordan en kunstløper skulle være.

Historien om angrepet ble en historie om medienarrativer fordi Harding og Kerrigan gled så lett og motstandsløst inn i forestillinger og klisjeer. Harding røyket, gikk på jakt og mekket bil når hun ikke var på isen, der hun var kraftfull, men ikke grasiøs. Hun var etablert som white trash allerede før eksmannen ble berømt kriminell. Mot henne framsto Nancy Kerrigan, som opptrådte i enkle kostymer laget av moteskaperen Vera Wang, som en svane fra et annet sjikt, en prinsesse som det var enkelt å forholde seg til.

Ut fra en slik rollefordeling kunne begge kvinnene få sine tilhengere og motstandere. Hardings fanbase så på henne som en utrettelig outsider som trosset all motstand, og Kerrigan som en prektighet som hadde fått alt i fanget. De som foretrakk Kerrigan, så på henne som den skikkelige jenta som ble offer for en forbrytelse – noe hun da også helt definitivt ble – og på Harding som lurvete og upålitelig. Begge versjonene appellerte til instinktive forestillinger og fordommer, men ingen av dem stemte. Kerrigan var ikke noen overklassefrøken, hun var fra arbeiderklassekår, selv om oppveksten hennes var langt tryggere enn Hardings. Og hun var en tomboy og en treningsnarkoman før hun ble prinsessifisert for kameraene.

Imaget som lå utenpå virkeligheten slo ikke bare an i mediene, men avslørte også hvor viktig en bestemt utstråling er for toppidrettsutøvere, som trenger sponsorer og folkelig støtte like mye som resultater. Der skriver Harding og Kerrigan seg inn i en lang fortelling om kvinner som har strevd med å forene det atletiske med den typen femininitet som er attråverdig for dem som understøtter dem økonomisk. I «I, Tonya», kjempes en innbitt kamp på flere nivåer, og selv om filmen ikke gir noe endelig svar på hvem som visste hva, antyder den at fristelsen til å ta en snarvei kan bli sterk for dem som føler at narrativet jobber mot dem.