Historien om«The Holocaust»

«Helt frem til far min døde i 1973, var 'holocaust' et ord som knapt nok var brukt i vår familie.»

Holocaust blir gjerne oversatt med storbrann eller masseødeleggelse. «The Holocaust» har derimot inntatt en privilegert posisjon i vår begrepsverden. Det har blitt søkt ekspropriert som eksklusiv betegnelse på den nazistiske utryddelsen av seks millioner jøder under den andre verdenskrigen. En kunne lett la seg forlede til å tro at «The Holocaust» var et begrep som ble vanlig brukt allerede ved det rettslige oppgjøret etter den andre verdenskrigen.

Helt frem til far min døde i 1973, var «holocaust» et ord som knapt nok var brukt i vår familie. Holocaust var likevel intet tema blant de gjenlevende, ikke fordi grusomhetene ikke hadde rammet familien, men fordi en brukte andre begrep om nazismens grusomheter. Det gikk mange år før det gikk opp for meg at dette var et interessant paradoks.

Ved etablering av staten Israel var også holocaust nærmest fraværende i debattene i FN. En tolkning fra moderne historikere, blant andre Peter Novick, er at staten Israel fikk tilstrekkelig politisk støtte fordi de enkelte statene så egne interesser tjent ved etablering av en ikke-arabisk stat i regionen. Holocaust dannet med andre ord ingen ideologisk plattform i etterkrigstidens internasjonale politikk. Når det altså er slik at holocaust er noe som vokser frem mange år etter den andre verdenskrigens tragedier, hvordan kan vi så forstå fenomenet?

Svaret er å finne på to kontinenter. I jødiske miljøer i USA ligger den ene kimen. Den andre finnes i Midtøsten og i staten Israel. Annekteringen av «The Holocaust» som særpreget jødisk fenomen tar forskjellig form og tjener forskjellige hensikter, men de er ikke uavhengige. Politikk og personer henger nøye sammen.

«The Holocaust» etableres som politisk og ideologisk begrep på 1960- og 70-tallet. Tre faktorer kan forklare dette: Eichmann-prosessen i Israel på begynnelsen av 1960-tallet, seksdagers krigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i 1973. Prosessene fremstår som en blanding av bevisste strategier fra sentrale aktører og som bevegelser som utvikles og spres på grunn av sin egen tyngde.

Verdenssamfunnet ga Israel nærmest full støtte under seksdagerskrigen, men denne grunnleggende støtten eroderte betydelig under Yom Kippur-krigen. Parallelt med dette skjer det også en endring i andre jødiske kraftsentra, sentrert rundt emigrasjonsmiljøene i delstatene New York og New Jersey i USA. Jødene er uten sammenligning den innvandrergruppen i USA som har lyktes best. Antallet milliardærer i dollar er større enn hva en forholdsvis finner hos de hvite innvandrerne. Jødiske immigrasjonsmiljøer ble tidlig amerikaniserte og hadde marginal forankring både i sionisme og jødedom.

Eichmann-prosessen mot nazismens kanskje mest grufulle bøddel blir av historikere vanligvis forstått som det første skrittet mot etablering av «The Holocaust». Simon Wiesenthal var etablert som den internasjonalt ledende nazijeger og hadde oppdaget Eichmann i Argentina. Israel bryter her folkeretten på to felter. Eichmann kidnappes i et fremmed land og føres til Israel, hvor han så blir stilt for en domstol i et land som ikke eksisterte på forbrytelsens tidspunkt. Eichmanns forbrytelser var dessuten i internasjonal terminologi å betrakte som forbrytelser mot menneskeheten, og ikke mot innbyggere i Israel. En internasjonal domstol var det tribunalet en skulle ha forventet at Eichmann ble stilt overfor. Det trengtes med andre ord en legitimering - og «The Holocaust» fremstår som et nyttig redskap ved å rendyrke et begrep som bare kan brukes på nazismens utryddelser av jødene. Derved er ideologien etablert, som både kan rettferdiggjøre denne prosessen, og som gir nytt drivstoff til legitimering av sionismen som ideologi. Hannah Arendt, den fremste jødiske intellektuelle i etterkrigstidens USA, sto frem som en markant kritiker av den ideologiske oppbyggingen rundt rettssaken. Hun ble sterkt kritisert, og en mastergrad godkjent ved det hebraiske universitet i Jerusalem anklaget henne for å være antisemitt.

Den andre faktoren som bidrar til å fremme «The Holocaust», er eroderingen av verdensopinionens nærmest uforbeholdne støtte til Israels operasjoner i Midtøsten. Yom Kippur-krigen viste med all tydelighet at den suverent sterkeste militærmakt i Midtøsten var Israel. Okkupasjonen av fremmed territorium etter seksdagerskrigen og den derpå følgende bosettingen på okkupert land krevde en legitimering. «The Holocaust», altså det spesifikke og enestående folkemordet som bare har rammet jødene, ble legitimeringen for sionismen, som på sin side skulle legitimere okkupasjonen av palestinsk land etter seksdagerskrigen.

Ideologiseringen av «The Holocaust» ville sannsynligvis ikke ha hatt særlig internasjonalt gjennomslag, hvis det ikke hadde vært for utviklingen i USA. Det er paradoksalt at USA var den stormakten som sist formet sin beslutning om å stemme for opprettelsen av staten Israel. Det var med andre ord ingen spesielt sterk amerikansk opinion som var opptatt av jødeutryddelsene under nazismens herjinger i Tyskland. Argumenter i debatten om «The Holocaust» var at ideologien ble utviklet for å sikre at de vellykkede amerikanske jødene ikke forsvant inn i det flerkulturelle USA, men forble tro mot sin amerikansk skapte jødiske identitet. Det ble nærmest slik at enhver by i USA med en viss jødisk minoritet etablerte sitt eget holocaustmuseum. Konstruksjonen av holocaust får også kraftfulle uttrykk gjennom Hollywoods jødiske filmskapere. Spielbergs «Schindlers liste» er åpenbart det beste kunstneriske uttrykket for kraften i holocaust som ideologiprodusent. TV-såpen «Holocaust» er et annet sterkt eksempel. En krass uforsonlig kritikk er formulert av statsviteren Finkelstein, hvor han introduserer holocaustindustrien som begrep. Hans kritikk er rettet mot ideologiproduksjonen som konkret politisk og legal strategi for å fremme økonomiske krav overfor Tyskland og andre europeiske land som samarbeidet med nazistene under den andre verdenskrigen. Alle de sakene som har versert eller er på gang overfor europeiske stater og industrier, har sine utspring i amerikansk rettssystem og er støttet eller organisert av jødiske organisasjoner. Finkelsteins argument er at de midlene som har resultert fra denne aktiviteten (kompensasjon for slavearbeid betalt av tysk industri og oppgjør for konfiskerte jødiske formuer i Sveits), i det store og hele har tilfalt de jødiske organisasjonene, og i vesentlig mindre grad de gjenlevende slavearbeiderne. Spesielt er han opprørt over hvordan holocaustindustrien nå har rettet oppmerksomheten mot de fattige europeiske landene Polen, Ungarn og Tsjekkia for også å kreve erstatning.

Holocaustmuseene perspektiverer kjernen i denne problematikken. Disse museene har i det store og hele bidratt til å avbilde nazismens folkemord som i hovedsak har vært noe som rammet jødene, mens de like bestialske folkemordene på sigøynere (500000 ble drept - den samme relative andel som for jødene), på de homofile eller på handikappede blir nærmest usynlig. Slik må det antakelig være hvis holocaust skal legitimere den moderne sionismen og staten Israel.