Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Berlin-muren revet for 30 år siden

Historien som ikke tok slutt

Polen og Ungarn dyrker sitt illiberale demokrati. Hvordan gikk det egentlig med «Øst-Europa» etter 1989? Og hvorfor gikk det som det gikk?

ANTI-HOMO DEMONSTRASJON: Polakker vender det moderne ryggen etter revolusjonen i 1989. Homo-holdninger er en del av det. Foto: NTB / Scanpix
ANTI-HOMO DEMONSTRASJON: Polakker vender det moderne ryggen etter revolusjonen i 1989. Homo-holdninger er en del av det. Foto: NTB / Scanpix Vis mer
Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Etter murens fall for 30 år siden proklamerte den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama at historien var kommet til en slutt. Kommunismens fall og bekjempelsen av fascismen i forrige århundre betydde - mente han - at det liberale demokratiet og markedsøkonomien hadde bevist sin overlegenhet som styringssystem en gang for alle. Historien var altså kommet til en ende. Så feil kunne han ta.

Men hva skjedde egentlig etter euforien over at friheten var vunnet, og kommunist-partienes diktaturer i Øst-Europa var blitt historie? Hvorfor vinner partier som er i ferd med å ta kontrollen over deler av pressen, domstolene, og innfører «sannhetsministerier» som skal fortelle «sannheten» om historien, valg, i land som Polen og Ungarn? Hvorfor aksepterer velgerne at vi igjen ser konturene av ett-parti stater - som posisjonerer seg sånn at de ikke skal kunne tape valg - 30 år etter at det var vill jubel for at nettopp ett-parti statene forsvant? Ja, hvorfor har supporterne til fotballklubben Dynamo Dresden begynt å rope «Øst-Tyskland, Øst-Tyskland» for å oppildne sine spillere og seg selv, som om nettopp Øst-Tyskland var noe å juble for?

Spørsmålene står i kø, ikke bare for politiske nerder, men også for normalt grublende mennesker. For Fukuyama hadde jo - egentlig - rett. Det liberale demokratiet er overlegent som styringssystem. Fascismen og kommunismen ble nedkjempet ideologisk. Bortsett - altså - fra at mennesker som hadde alle muligheter til å omfavne det liberale demokratiet, og gjøre det til sitt, flere steder likevel valgte å ville kjøre en omkamp. Hvorfor?

«Å gjøre det til sitt», er trolig et stikkord. For det var jo nettopp det denne prosessen ikke ble. Deres. Det folkene i Øst-Europas ble tilbudt - eller fikk tredd ned over hodet - i 1989 var en pakkeløsning av vestlige verdier. Ja, de ville se til USA, til EU, og de ville ha demokratisering, liberalitet, integrasjon og harmonisering med EU, og kanskje også globalisering. Men det de fikk var, som blant annet den bulgarske statsviteren Ivan Krastev skriver: «Modernisering som imitasjon, og integrering som tilpassing».

Et av problemene var at mens folkene i Øst-Europa eide prosessen som førte til at kommunistene rømte fra borde, så eide de egentlig ikke prosessen videre. Moderniseringen som skjedde - og som måtte skje - ble en «modernisering som imitasjon». Polakker, ungarere og andre hadde friheten til å velge regjeringer i frie valg, og de svingte mellom reformerte kommunister som var blitt sosialdemokrater, og ultra-liberale ledere som sjokk-privatiserte økonomien. I teorien så eide de prosessen, fordi de hadde frie valg. Men i realiteten så skjedde altså moderniseringen som imitasjon, og ikke gjennom en naturlig modningsprosess.

Det som kjennetegnet landene i Øst-Europa var at samfunnsutviklingen ble «fryst» i kommunist-tida. Vesten hadde sin eventyrlige velstandsutvikling, utdanningsrevolusjon, studentopprøret i 1968, og kvinnefrigjøring, etter krigen. Kort sagt, modernisering. Mens i øst sto det meste stille, «fryst», bortsett fra opprørene i 1956 og 1968 som ble slått ned med sovjetisk militærmakt.

Suksessene har likevel vært mange siden 1989. Polen er det landet i EU som har fått mest overføringer fra unionen. Og landet har åtte-doblet sin BNP pr. capita fra 1989 til idag. Det har vært en reise i økonomiske reformer og velstandsøkning som har vært, først vanskelig, og så formidabel. Likevel så er det nettopp Polen, som sammen med Ungarn, er det landet som opplever størst problemer med den moderniteten som et EU-medlemskap innebærer.

Partieier Jaroslaw Kaczynski vant høstens valg med 44 prosent av stemmene med blant annet å gjøre Polens homofile til valgkampens offerlam, mens det i valget i 2015 var de nærmest ikke-eksisterende muslimske flyktningene i landet som måtte spille rollen. Slagordet «det illiberale demokrati» er riktignok den ungarske statsministeren Viktor Orbans, men praktiseres i høy grad også av Kaczynski.

Det eierskapet til sin egen modernisering som mange øst-europeere følte at de ikke hadde etter 1989, har mange av dem tatt tilbake ved å fronte en reaksjon som består av alt som er «anti-modernitet». Den uavhengige pressen er «ikke-nasjonal», og dermed en slags tysk 5. kolonist. Flyktninger og homser ødelegger nasjonen. Aggressive angrep på EUs liberale verdier er de høylytte reaksjonene på moderniseringen etter 1989, som folkene i Øst-Europa strengt tatt aldri eide.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media