TRUET:  Fiskerhuset med røtter fra 1700-tallet. Eiendommen har vært hjem for flerfoldige generasjoner fiskere i Bærum og forteller en unik historie. Regulert til bevaring, men likevel truet. Foto: Harriet Eide
TRUET: Fiskerhuset med røtter fra 1700-tallet. Eiendommen har vært hjem for flerfoldige generasjoner fiskere i Bærum og forteller en unik historie. Regulert til bevaring, men likevel truet. Foto: Harriet EideVis mer

Historien til salgs

Snarøya i Bærum, kjent for svinedyre boliger, har lang tradisjon i å rive bevaringsverdige bygninger.

Kommentar

Historien er vettløst utradert. Groveste eksempel er Snarøen Brug som var Bærums største industriarbeidsplass. Solgt til nedrivning for å bli villatomter.

Det ble begynnelsen på eiendomsspekulantenes eldorado på Snarøya. Snarøya er ikke alene. Kommuner over hele landet har dype sår i bygningshistorien fordi den har vært til salgs. Plutselig er bevaringsverdige hus tilsynelatende så falleferdige at de er klare for riving. Og lokalhistorien, sammenlagt nasjonale historie, er jevnet med jorden. Underveis fikk oppkjøperne ubetydelige bøter for ikke å utføre vedlikehold.

Etter branntragedien på Lærdalsøyri kan brann synes som bygningsarvens største fare. Men det er likegyldighet, kunnskapsløshet og systematisk forfall som er den største trussel, mener kulturhistoriker Sjur Harby med lang erfaring i fredningssaker.
Ustyrlige oppkjøpere og slepphendte kommuner har ødelagt og redusert i bygningsarven. Kommunene vegrer seg for å gripe inn mot mektige oppkjøpere og standhaftige advokater. Små, men viktige biter av historien forsvinner

Nå er en vesentlig del av Snarøyas kontrastfylte historie, fiskernes liv gjennom flerfoldige generasjoner, i ferd med å bli visket ut: Hjemmet til den siste fiskeren på Snarøya ble i vinter ulovlig revet. Det var endring av bestående hus byggherren, Fredensborg AS, i høst fikk tillatelse til av Bærum kommune. Ikke riving.

Rivningstomten, Grøndalen 4, fire mål med strandlinje, eies av Ivar Tollefsen, kjøpt i 2004 for 27 millioner. I 2007 betalte han 19 millioner for naboeiendommen, Grøndalen 2, knappe fire mål. Han eier nå hele Grøndalen, åtte mål med 400 meter strandlinje. Grøndalen 2 er regulert til bevaring. Tollefsen eier dermed også en viktig del av historien som Bærum kommune burde forvaltet på en bedre måte.
Omgitt av eldgamle trær ligger et lite, skakt, brunt hus med historie tilbake til slutten av 1700-tallet, vakkert tilbaketrukket på en eiendom som egentlig bare finnes i drømmer. Om brønnen og utedoen forteller om nøysomme liv, er utsynet storslagent til fjorden som ga utkomme til fiskerne gjennom generasjoner.

Huset er Snarøyas eldste og hele eiendommen er regulert til bevaring. Er den dermed trygg? Nei. Bærum kommune har etter såkalt forhåndskonferanse foreløpig vurdert at eieren kan få godkjent enmannsbolig på 350 kvm eller tomannsbolig inntil 500 kvm. Da kan man forestille seg hvor sterkt det bitte lille huset vil gjøre seg gjeldende. Det vil framstå som en dokkestue, og ikke som det hjemmet det har vært for fiskere i mange slektsledd. Bygger man inn fiskerstuen vil helheten i kulturminnet gå tapt og historien gjentar seg i vår bedrøvelige, mangelfulle vernepolitikk.

Kulturminnelovens paragraf 1 sier at det er nasjonalt ansvar å ta vare på ressursene som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og framtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet. Noe å tenke på, Bærum?