Historiene om krigen er utallige

Hvorfor er så mange mennesker opptatt av 2. verdenskrig?

FOTOGRAFIER i sort-hvitt av lidelse og fortvilelse, mot og triumf har formet vårt syn på 2. verdenskrig. Men ikke alle disse ikonene er feilfrie. La oss for eksempel se på Sovjetunionens store seiersøyeblikk, da det røde flagget ble heist over ruinene av Riksdagen i Berlin. En serie med bilder ble kopiert og sendt verden rundt, og i Sovjetunionen ble de betraktet som hellige. En ting er at fotografiet ble arrangert etter at den historiske hendelsen hadde funnet sted - det er vanlig praksis innen all propagandavirksomhet. Men bildene ble til og med retusjert etterpå. Fotografen hadde oversett at en av soldatene i den røde armé hadde festet en rekke stjålne armbåndsur på underarmen.

Under seiersfesten i Moskva i begynnelsen av mai i år, ble det utelukkende fokusert på heltemodig innsats og offervilje. Alt som kunne kaste skygge over den røde armé og svekke dens rykte, ble resolutt feid under teppet: massevoldtektene, plyndringen, de meningsløse ødeleggelsene og den brutale okkupasjonen av naboland som skulle føre til at Sovjetblokken ble dannet. Det kom neppe som noen stor overraskelse at regjeringssjefer i tidligere satellittstater takket nei til innbydelsen fordi de ikke syntes det var så mye å feire i Moskva. For president Vladimir Putin var imidlertid 60-årsjubileet det rette øyeblikk for nok en gang å hylle den russiske makt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SELV OM PUTIN er gammel KGB-offiser, har han ingen ønsker om å skru tida tilbake til sovjetperioden. Men det er høyst urovekkende at han er besatt av tanken på Russlands prestisje og Kremls makt. I 1995, under Boris Jeltsins første presidentperiode, ble 50-årsjubileet for krigens slutt markert i en tid preget av en ydmyket kommunisme på vei mot sammenbrudd. Nå som sikkerhetstjenesten FSB har overtatt rollen KGB i sin tid spilte, er Putin åpenlyst stolt av sovjetiske symboler, og Stalins navn er ikke lenger et skjellsord.

Fordi Stalin unngikk å bli forbundet med nederlag i 1941 og sørget for at alle seire ble tilskrevet hans klokskap og ledelse, klarte han å skape en myte som gjorde at navnet hans nærmest ble synonymt med seieren i 1945. Selv anti-stalinistiske krigsveteraner som var med i den røde armé, misliker kritikken av Stalins regime fordi de føler at fordømmelsen på en måte undergraver deres egne oppofrelser under Den store patriotiske krigen. Det handler også om en utbredt og nærmest innebygd aversjon mot å sette spørsmålstegn ved den sovjetiske fortida og dermed også ved nasjonens selvbilde. I forbindelse med forberedelsene til boka om GULAG, kom Anne Applebaum i kontakt med mange russere som reagerte med sinne og forlangte en forklaring på hvorfor hun ville grave i slike ting.

RUSSLANDS PROBLEM er at kommunistregimet varte i overkant av 70 år, mens Tysklands nazistiske villfarelse varte i knappe tolv. Det betyr at russerne står overfor det faktum at i tillegg til de mange millionene som døde i arbeidsleire, ble henrettet eller sultet i hjel, så fikk ytterligere flere millioner familier sine liv ødelagt som følge av den meningsløse ondskapen som gjennomsyret systemet. En så grusom arv er forferdelig vanskelig å akseptere og ta innover seg.

Det er ikke så overraskende at russerne foretrekker å se for seg marskalk Sjukov som akkurat har klart å få kontroll over Stalins grå araberhingst på Den røde plass, idet den røde armés kor og orkester stormer inn i Glinkas berømte opera «Livet for tsaren» med et rungende «Slav\'sya!» - etterfulgt av to hundre krigsveteraner som kaster erobrede nazifaner foran Stalins føtter.

I MELLOMTIDA hadde tyskerne iakttatt denne type feiringer med høyst blandede følelser. Selv for motstandere av nazismen var «frigjøringen» i 1945 en forferdelig opplevelse. Ikke noen annen nasjon har gjort mer for å ta et oppgjør med grusomhetene fra sin egen fortid, spesielt i løpet av 1980- og 1990-åra. Men selv tyskernes tålmodighet med den selvbebreidende rollen de var tildelt, begynte å ta slutt. I januar 2002 viste utgivelsen av Günter Grass\' roman I krabbegang (Im Krebsgang) at det var oppstått en helt ny stemning i det tyske samfunn. Tyskland hadde unnskyldt seg nok. De fleste ønsket normalisering og mente at tiden var inne til å erkjenne at også tyskerne hadde vært ofre i 1945. Elleve millioner mennesker var blitt utsatt for etnisk rensing (det antas at mellom en halv og to millioner mistet livet i denne prosessen). Om lag to millioner tyske kvinner var blitt utsatt for overgrep, titusener hadde begått selvmord og rundt regnet 750 000 sivile var blitt drept i bomberaid.

ALT DETTE ER SANT. Tyske kvinner og barn som sto overfor hevnen fra den røde armé, var i aller høyeste grad ofre. Det samme var gamle menn og tenåringer som ble innkalt til militærtjeneste mot slutten av krigen og motvillig deltok i kamper som var dømt til nederlag. Men dessverre hadde et betydelig antall tyskere problemer med å akseptere sammenhengen mellom årsak og virkning. Etter en forelesning jeg holdt i Berlin i oktober, reiste en eldre mann seg og spurte om jeg ikke kunne være enig i at utlendingene som hadde kjempet i Waffen SS for å forsvare Berlin mot Sovjetunionen, som SS Nordland og SS Charlemagne, faktisk var forløperne for NATO. Tyske politikere og diplomater som var til stede, krympet seg av forlegenhet. Men svaret på spørsmålet var greit nok. Hvis Waffen SS og det tyske Wehrmacht ikke hadde gjort som de gjorde ved å invadere Sovjetunionen, ville heller ikke slaget om Berlin for 60 år siden fått den form som det fikk. På den annen side har det moderne Tyskland sin fulle rett til å avvise påstander om kollektivt ansvar, framfor alt på vegne av de som er født for seint til at de kan ha støttet Hitler eller tatt del i krigen. Selvsagt vil høyrefløyen forsøke å utnytte dette temaet (som Grass har advart om), men i forbindelse med en radiodebatt tidligere i år, ble jeg ble mektig imponert over tyske studenters balanserte holdning til bombingen av Dresden.

BRITENE HAR OGSÅ hatt problemer med å leve med sin krigsfortid. En rekke tyske ambassadører til Storbritannia har vist tydelig irritasjon over at landet fremdeles har et nærmest manisk forhold til Det tredje riket. Den tyske utenriksministeren Joschka Fischer sa nylig at den som vil lære å gå hanemarsj, bare kan se på britisk fjernsyn. Men denne kritikken virker en smule falsk når man ser på den enorme dekningen 2. verdenskrig får i tysk presse og fjernsyn, selv om vinklingen er en helt annen.

Det bekymrer utenriksministeriet i Forbundsrepublikken Tyskland at de aller fleste britiske skolebarn velger Det tredje riket framfor andre perioder i nyere tysk historie som fordypningstema. Dette valget er mediestyrt. Lærerne tror at denne epoken vil være minst fremmed for elevene fordi de får så mye informasjon gjennom filmer og tv-programmer. Dette ser ut til å være et klart eksempel på halen som logrer med hunden, der fjernsynet nå dikterer utdanningspolitikken - og ikke omvendt. Og det skjer ikke bare i forbindelse med Det tredje riket. Mange skoler bruker episoder av den britiske komiserien Sorte Orm (Blackadder) som hjelpemiddel i undervisningen om 1. verdenskrig. Det er tilsynelatende den eneste måten man kan fange barnas oppmerksomhet på. Det er likevel grunn til å spørre seg om hvor vellykket en slik elevvennlig tilnærming til historien egentlig er. Ifølge en BBC-undersøkelse fra januar hadde mer enn 50 prosent av unge mennesker i dette landet aldri hørt om Auschwitz. Den britiske historikeren Niall Ferguson påpekte nylig at Storbritannia er det eneste landet i Europa, bortsett fra Island og Albania, hvor skoleelevene kan velge bort historie fra de er 14 år.

I LØPET AV det siste tiåret er 2. verdenskrig blitt en enorm underholdningsindustri med suksessfilmer som Redd menig Ryan (Saving Private Ryan) og Pearl Harbor, tv-serier som Krigens brorskap (Band of Brothers), dokumentarfilmer av høyst varierende kvalitet og et utall bøker. Premien som innkasseres via billettlukene og seeroppslutningen, er nå så fristende at filmskaperne er under stort press for å levere varer som selger. De har begynt å ta så mye hensyn til at spillefilmer og dokumentarfilmer i økende grad retter seg mot de samme publikumsgruppene, at de er i ferd med å viske ut skillet mellom de to sjangrene. Filmstudioene er alle ute etter å gi filmene mest mulig preg av sannsynlighet, ikke bare gjennom dataproduserte spesialeffekter og produksjonsverdier, men ved å hevde at deres produkter er basert på sanne historier, uansett hvor søkt det måtte være. Datoer og stedsnavn dukker opp på lerretet for å gi en halvdokumentarisk effekt, mens Hollywood uten blygsel omskriver historien. Heldigvis er den europeiske tilnærmingen mer samvittighetsfull. Til nå er det trolig den tyske filmen Der Untergang om Hitlers siste dager i bunkeren, som har gått lengst i forsøket på å gjenskape historiske begivenheter.

Samtidig ser vi hvordan produsenter av dokumentarfilmer tar i bruk Hollywoods dataproduserte favoritteffekter, lager en dramatisk framstilling av historien og bruker profesjonelle skuespillere i rollene. Den gode filmskaperen holder seg strengt til verifisert materiale, men det økte presset for å lage noe annet og bedre enn konkurrentene, får enkelte til å «rekonstruere» rene spekulasjoner som om de var fakta. Det mest ekstreme eksempel på hvordan datamanipulasjon er blitt brukt til å gjenskape et historisk øyeblikk, er en tv-dokumentar om attentatforsøket mot Hitler i juli 1944 (Virtual History). Ved hjelp av datateknikk er de historiske hovedpersonenes ansikter blitt «overført» til skuespillerne. På den måten skapes en ny film som vanskelig kan skjelnes fra datidens filmavis. Det er bekymringsfullt at vi har fått slike underholdende dramadokumentarer, der fiksjon og fakta overlapper hverandre, samtidig som historieløsheten brer om seg.

AT SÅ MANGE mennesker i dag er fascinert av 2. verdenskrig, kan nok fremdeles forarge tyske ambassadører, men forklaringen er meget sammensatt. Vi leser om krigens blodige slag med motstridende følelser, på ferie i sola, og et snev av smerte kommer snikende, omtrent på samme måte som når vi lever oss inn i andre bøker og føler med den oppdagelsesreisende på hans vandring gjennom jungelens sumper eller med fjellklatreren som fryser på vei mot toppen. Men jeg antar at for de fleste av oss er det store, uuttalte spørsmål hva vi selv ville gjort hvis vi hadde stått overfor virkelige farer og viktige moralske valg.

En ny generasjon, som ikke vet noe om militærdisiplin, verneplikt og kriger, ønsker å finne ut mer om erfaringene og lidelsene til mennesker som blir involvert i store hendelser uten mulighet til å bestemme over sin egen skjebne. Fordi alle som tilhører denne nye generasjonen er oppvokst i et trygt miljø, hvor de nesten aldri blir utsatt for farer eller må ta moralske avgjørelser, blir de opptatt av spørsmål av svært personlig karakter: Hvordan ville jeg ha reagert? Ville jeg ha overlevd? Til og med: Ville jeg ha skutt eller mishandlet krigsfanger og sivile?

Det er høyst normalt å ville forstå uhyrligheten i alt dette grusomme - på østfronten og under Holocaust. Men selv ikke når filmskaperne i Hollywood mener at de har bidratt med en moralsk leksjon om nazismens grusomheter, som Schindlers liste , er de villige til å innrømme at skildringen av nazistene kan virke tiltrekkende på dårlig utdannede, arbeidsløse unge menn, som føler seg ydmyket og nærmest ubrukelige i et samfunn som blir stadig mer fragmentert.

I denne forbindelse er innføring av sensur så avgjort ingen løsning. Kritikerne av det Charles Clarke kalte «hitlerisering av historien» mens han var utdanningsminister, ville aldri finne på å benekte 2. verdenskrigs grunnleggende betydning. Det var den mest destruktive og omfattende konflikten i historien, enestående ikke bare i utstrekning, men også i råskap og ondskap. Grovt regnet var det endelige antall dødsofre om lag femti millioner. Dette forandret livet til de berørte gjennom to eller til og med tre generasjoner, og det formet vår kultur og identitet i mange tiår.

Storbritannia, som hadde «vunnet krigen, men tapt freden», kunne ikke unngå å bli merket og forvirret på en helt annen enn måte enn våre naboer på kontinentet. Vi opplevde en industriell tilbakegang mens Tyskland toget fram med sitt økonomiske mirakel. Gjennom tyskernes industrielle forsprang ble det utløst et sinne som allerede hadde bygget seg opp. Dette var dobbelt uheldig for en nasjon som var flasket opp på populære klisjeer av typen «Der fikk du den, din pappskalle» fra krigsblader og tegneserier som War Picture Library.

DET SOM ER MEST slående, men som sjelden diskuteres i full åpenhet, er at et stort antall briter kan ha trukket konklusjoner som skiller seg vesentlig fra tyskernes med hensyn til hva som ble det egentlige resultatet av krigen og ønskene om en framtidig fred. Den følelsesmessige og idealistiske opprinnelsen til den europeiske union ligger i uttalelsen fra Konrad Adenauer (tidligere tysk forbundskansler) og Robert Schumann (tidligere fransk statsminister) om at de ønsket at Tyskland og Frankrike skulle knytte så tette bånd at de aldri mer ville finne på å slåss. Britene var på sin side aldri helt overbevist om at kriger innen Europa var en del av en uunngåelig prosess som bare kunne stanses gjennom integrering. Vi ser det mye mer som et spørsmål om regjeringssystem enn rivalisering mellom stater. Ingenting har utløst mer sinne i dette landet enn da EU-kommisjonær Margot Wallström presterte å si at undertegnelse av EU-grunnloven er eneste garanti for at vi ikke vil få se utryddelsesleire igjen.

Det er bare enevelder og diktaturer som slåss. Sanne demokratier gjør det ikke. Den garantert beste måten å bevare freden i Europa på, er ved å skape sant demokrati og ta avstand fra statssentralisme. Innbyggerne i et land må aldri føle at deres ledere virker fjerne og har sin egen agenda. Om ikke 2. verdenskrig har lært oss noe annet, er det iallfall sikkert at bitterhet og mistro til demokratisk valgte ledere er det beste utgangspunkt for den hensynsløse oppvigleren som venter på sin sjanse.

Oversatt av Marit Jahreie