SURROGATMOR: Skal vi tro skriften er Jomfru Maria historiens mest berømte surrogatmor. Foto: Scanpix
SURROGATMOR: Skal vi tro skriften er Jomfru Maria historiens mest berømte surrogatmor. Foto: ScanpixVis mer

Historiens første surrogatmor

Surrogati vekker sterke følelser. Man tukler ikke med moderskapet, skriver Marie Simonsen

KOMMENTAR: Det er fint å leve i et land hvor regjeringen kan ansette en gift homofil pappa som politidirektør uten at noen leer på et øyelokk, tenkte jeg et øyeblikk da Øystein Mæland ble utnevnt.

Der tok jeg feil. Lederen i justiskomiteen, Per Sandberg, gjenvant raskt munn og mæle. Ikke fordi Mæland er Ap-medlem. Ikke fordi han mangler kvalifikasjoner, men fordi han har fått barn ved hjelp av surrogat i USA og venter ett til. Sandberg mener at han dermed omgår norsk lov. Sp og KrF kastet seg på og kalte Mæland "umoralsk". VGs kommentator Elisabeth Skarsbø Moen mener at den nye politidirektøren har gjort seg skyldig i menneskehandel. I kjøp og salg av barn.

Det er nådeløse beskyldninger. Menneskehandel, særlig når barn er involvert, er en alvorlig forbrytelse som det internasjonale samfunnet bruker store ressurser på å bekjempe. Det har ingenting med hva Mæland har gjort. Surrogati er lovlig i USA, og Mæland og hans mann er barnas biologiske foreldre. Mæland kan heller ikke sammenliknes med den norske kvinnen som betalte en indisk surrogat uten selv å donere egg.

Temaet egner seg i det hele tatt dårlig for følelsesladete spissformuleringer, ikke minst når det handler om en navngitt far og hans barn. Det gjelder i det minste å sjekke lovverket når den moralske forargelsen skal forsvares med noe så upresist som alminnelig rettsfølelse. Surrogati er ulovlig i Norge. Det er også eggdonasjon, og det er kun kvinnen som føder som kan være mor. Men det er ikke ulovlig å være foreldre via eggdonor eller surrogat. Derfor har flere homofile gjort som Mæland. Barna er ikke mer kjøpt og betalt enn barn som har kommet til verden ved hjelp av Stork-klinikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forskjellen er synlig. Barnet bæres fram av en kvinne som ikke vil være barnets mor, mens sæddonoren som regel forblir anonym, men heller ikke han blir far. I motsetning til prøverør, er surrogati ikke et nytt fenomen som bare er gjort mulig av medisinsk framskritt. I Bibelen er det eksempler på at kvinner føder barn for andre, og skal vi tro skriften er jomfru Maria historiens mest berømte surrogatmor. Likevel er det nettopp i den kristne kulturarv moderskapet er så hellig at sekulære nordmenn steiler ved tanken på at en kvinne skal gi fra seg barnet hun føder. Bioteknologinemnda kalte surrogati unaturlig. Det sier at debatten ikke er løsrevet fra moral og kultur.

Moralismen har alltid vært framtredende i kirken, pressen og blant politikere. Det var denne uhellige treenighet som først fordømte prøverørsmetoden, som i fjor mottok Nobelprisen i medisin. Nå er det bare den katolske kirke som stritter imot, og det er mønsteret i slike saker. Først fordømmelse, så angst for at teknologien kan misbrukes og så aksept. Folk flest har ofte gått foran lovgiverne på dette området.

Holdningen i Norge er heller ikke så opplagt som enkelte politikere og pressen synes å tro. Et flertall er faktisk for både surrogati og eggdonasjon, ifølge en undersøkelse Helsedirektoratet har utført. Bare det er gratis. Flere var skeptisk da de ble spurt om det er greit å bruke kvinner i fattige land mot betaling, og det er naturligvis den største innvendingen for mange, selv om surrogati, i likhet med adopsjon, er lovregulert og under offentlig tilsyn. Det er altså ikke prinsippet man er mot, men ideen om at rike barnløse skal utnytte fattige kvinner. En løsning kunne være å tillate surrogati i Norge, slik Finland har gjort.

Det er ingen menneskerett å få barn, sies det stadig, men det føles ubehagelig når de som kan, leder an i fordømmelsen av dem som ikke kan. Det underliggende er fortsatt hva som er naturlig og unaturlig i henhold til subjektive oppfatninger. Teknologi, velstand og likestilling flytter stadig normer. Angrepet på Mæland uttrykker angsten for en slik uvegerlig forandring.

Det er viktig å diskutere hvor de etiske grensene går, men å beskylde en far for å ha kjøpt sitt barn er langt over. Mange betaler dyrt for både assistert befruktning og adopsjon, fordi barnet er dypt ønsket. Det er verken forbudt eller uvanlig å betale for å bli foreldre. Noen vil si det bare er en begynnelse