Historiens retning

Tåregassen sved i øynene og luften luktet svovel da jeg gikk inn på Conrad Hilton Hotel på Michigan Avenue i Chicago. Resepsjonen på dette staselige storhotellet var som en sykestue i krig. For utenfor var det krig. Chicago var beleiret av sitt eget politi. Dette var onsdag 27. august 1968, kulminasjonen på 1960-årenes studentopprør i USA med en sammensmelting av protestbevegelsene mot Vietnamkrigen og restene av de mest aggressive raseopptøyene i amerikanske storbyer. Myndighetenes væpnede styrke på flere enn 20.000 mann fra politiet, nasjonalgarden og hæren sto mot sine egne, ubevæpnede borgere. Opprørerne var en uensartet mengde mennesker – hippier med blomster i håret, politiske yippier, studenter for et demokratisk samfunn, skadeskutte Vietnam-veteraner og innbitte Black Power-aktivister – sammen med alle dem som bare så muligheten for spenning, plyndring og kanskje noen timers innbilt himmelreise med LSD. De stampet de seg gjennom tåregassen og kølleslagene mens de gråt over sine brustne illusjoner.

«Sannheten er at det var våre barn der ute i gatene, og Chicago-politiet mørbanket dem,» skrev Tom Wicker i The New York Times.

I 1968 grep studentopptøyene om seg i mange studentmiljøer – i Warszawa, Paris, San Fransisco, Tokyo, Chicago og ved massakren i Mexico City. For oss som studerte i USA da ble to av våre aller største helter skutt; Martin Luther King utenfor Lorraine Motel i Memphis og Robert Kennedy i Ambassador Hotel i Los Angeles. Og amerikanerne Tommie Smith og John Carlos hevet knyttnevene i Black Power-hilsen under OL i Mexico City. Samtidig rullet sovjetiske stridsvogner inn over kommunismens menneskelige ansikt og gjorde en brå slutt på våren i Praha. Verden var i opprør. Drømmen om en bedre framtid i «The age of Aquarius» ble drept i 1968. Vi tapte et slag men vant krigen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Chicago ble demonstrantene slått tilbake, både fysisk og politisk. Maktens kandidat vant nominasjonen og ble demokratenes presidentkandidat, men studentene vant verdens oppmerksomhet. På lengre sikt vant de sakene de sloss for. I 1975 trakk USA seg ut av Vietnam, i 1973 opphørte tvangsinnmeldingen i forsvaret og langsomt nærmet afroamerikanerne seg faktisk likestilling. I dag er en afroamerikaner helt på toppen av amerikansk politikk og blir muligens landets neste president. Hvordan fikk de sin styrke og sin makt til å forandre historiens retning?

Fødselstallene økte mot slutten av og etter krigen, og det hadde aldri vært så mange unge mennesker som det var på slutten av 1960-tallet. Mange av dem hadde vokst opp under det som da var moderne barneoppdragelse etter dr. Spocks prinsipper med større frihet og mindre disiplin enn tidligere. 1960-generasjonen var dessuten den første generasjon ungdommer som var vokst opp med fjernsyn i hjemmene, noe som ga dem ny utsikt til begivenhetene både i eget land og i verden for øvrig. De som hadde noe på hjertet brukte fjernsynet som medium for å få spredt sitt budskap til andre ungdommer med tilsvarende tanker. De etablerte et sterkt fellesskap. De kritiserte USAs utenrikspolitikk innenfor Den kalde krigen, våpenkappløpet og trusselen om kjernefysisk krig. De var mange, de var velutdannede og de var aktive.

1960-åra var fulle av tragedier. I sitt eget land hadde amerikanerne sett svarte studenter bli møtt av glefsende politihunder og høytrykksspylere da de i 1962 og 1963 ville la seg registrere på sine delstaters universiteter. Ikke alle afroamerikanere ville følge Kings prinsipper om ikke-vold og passiv ulydighet, de ble påvirket av radikale og aggressive ledere som krevde svart makt De nektet å vende det andre kinnet til. I 1968 dro de til Chicago.

Som student i USA 1965-68 opplevde jeg gang etter gang at studentvenner ble sendt til Vietnam for aldri å komme hjem igjen. Det ble bedre plass i lesesalene på universitet. Vi visste alle hvorfor. Andre brente sitt militære innkallingskort foran nærmeste TV-kamera og rømte over grensen til Canada for å slippe unna. Nær 60.000 amerikanske liv gikk tapt i Vietnam – sammen med anslagsvis 1,2 millioner sivile ofre.

Dette var den nære historien Barack Obama leste om først da han begynte på videregående skole i Chicago i 1984, og så da han som ung politiker i 2002 skulle ta stilling til regjeringens plan om å invadere Irak som en del av USAs krig mot terrorisme. Det ville være feil, mente Obama med lærdom fra historien om Vietnam. I dag er parolen «USA ut av Irak», ikke ut av Vietnam. Nå er det Obama og hans Facebook-generasjon som kan forandre historiens retning. Obama forsøker å heve seg over raseskillet i amerikansk politikk. Det er likevel stor spenning om USA i dag – 40 år etter Chicago – er rede til å velge en afroamerikaner til president. For slaveriets tragedie og rasenes splittelse sitter ennå fast, dypt i Amerikas folkesjel. Og sinte, svarte menn skapte frykt i 1960-åra. Det var ikke Obamas skyld; da var han sju år gammel og bodde på Hawaii. Man han har venner som var der. Obama måtte bryte forbindelsen med sin prestevenn Jeremiah Wright fra Chicago, og han må ennå forsvare sitt vennskap med tidligere studentradikaler Bill Ayers som nå 71 år gammel og er en anerkjent professor ved Illinois-universitetet i Chicago.

Mange er utrygge på Obama og frykter han kan være for radikal for Amerika. Det går en direkte linje fra Chicagos gater i 1968 til dagens Barack Obama. Han representerer 1960-årenes håp og handlinger, selv om han ikke var med i opprøret i Chicago. Han appellerer til dem som var med i Chicago, men han skremmer dem som bare så opptøyene på TV. Ungdommen er hans kampanjeorganisasjon, som har trukket et rekordantall nye velgere inn i det politiske system, hentet inn rekordsummer til valgkampen på Internett. Han har en direkte, personlig stil og sender stadig «personlige» hilsener (Dear Audun, hilsen Barack) og påminnelser til donatorer, journalister og støttespillere på e-post. På den måten har han fått inn ufattelige summer til sin kampanje.

Dersom Obama skulle bli president vil hans avslappede lederstil og vanligvis kloke uttrykksform bety et totalt skifte i hvordan USA presenterer seg i utlandet, sammenliknbart bare med Kennedyene i 1960-åra. Som de var, er også Obama ungdommens kandidat, både fordi han er relativt ung og fordi han snakker ungdommens språk. Han vil bli historisk, ikke bare på grunn av sin hudfarge, men også sin evne til å ta den politiske kampen bort fra barrikadestormerne og inn i de politiske rom hvor den hører hjemme.