MED I INTEGRERINGSPANEL: Programleder Leo Ajkic er en del av et reflektert panel, som må få konkrete resultater for å kunne kalles helt vellykket. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
MED I INTEGRERINGSPANEL: Programleder Leo Ajkic er en del av et reflektert panel, som må få konkrete resultater for å kunne kalles helt vellykket. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Regjeringen danner et integreringspanel:

Historier fra de som klarte det

Ressurssterke enkeltpersoner med innvandrerbakgrunn skal gi regjeringen råd om integrering. Hva vil det si i praksis?

Kommentar

Det står en hinderløype foran alle som kommer utenfra, fra andre deler av verden, og skal bli en del av det norske samfunnet. Så er det et spørsmål om akkurat hvor hindrene står, og akkurat hva som skal til for at flere forserer dem. For å finne svar, rådfører regjeringen seg med driftige enkeltpersoner snarere enn grupper og interesseorganisasjoner.

Tirsdag var det første møte i regjeringens nye integreringspanel, som skal bistå i arbeidet med en ny integreringsstrategi. I regjeringens presseskriv presenteres de først og fremst som enkeltpersoner som har «utmerket seg gjennom sin egeninnsats» og ikke snakker på vegne av andre enn seg selv, men mange av dem har jobbet med integreringsspørsmål - som programleder Leo Ajkic, LIM-generalsekretær Dana-Æsel Manouchehri, forsker og forfatter Bushra Ishaq og gründer Aiman Shaqura, som jobber med å få flyktninger i arbeid. Det er noe veldig Høyre over det å trekke frem enkeltpersoner og individuelle reiser snarere enn organisasjoner, og det fører unektelig til at det vil bli et mer snevert utvalg av synspunkter som kommer frem. Samtidig er dette også en måte å motvirke at særinteresser skal veie tungt inn i samtalene, og at medlemmene skal kunne snakke fritt, uten å kjenne en for tung vekt av representativitet på sine ganske unge skuldre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det var fascinerende å høre dem snakke fritt. Det første møtet gikk for det meste med til at deltagerne fortalte om seg selv, og om hva livserfaringene og organisasjonsarbeidet deres hadde fått dem til å tenke om integrering. Mange la vekt på betydningen av møteplasser og muligheter for å danne nettverk, på arbeid og sosiale arenaer, og stengslene som finnes inn til dem. Det ble pekt på eksempler på trygdede med innvandrerbakgrunn som kanskje ønsket å sette en dristig profesjonell idé ut i livet, men som ikke våger fordi de ikke har råd til å miste det økonomiske sikkerhetsnettet. Språk ble trukket frem som imperativt, igjen og igjen. Sånt har sant å si blitt trukket frem før, men det er uansett interessant å lytte til dem som kan argumentere personlig og detaljert for hvordan dette kan oppnås.

Historiene til panelmedlemmene ble også vitnesbyrd om hva for en utholdenhet og vilje det faktisk krever å slå seg opp i en kultur som er svært forskjellig fra den man kommer fra. Det er snakk om kompliserte og langtrukne prosesser som vil være forskjellige fra person til person. At panelmedlemmene har hengt i så hardt, er både en påminnelse om at det er fullt mulig å lykkes i Norge, og at det er mange som gjør det — og at det krever såpass mye at den som av ulike grunner ikke har samme stamina eller får samme oppmuntring, fort vil kunne falle av. Samtlige som satt rundt bordet sammen med kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner fremsto som uhyre ressurssterke og handlekraftige. Det skal bli interessant å se hva de foreslår å gjøre overfor de som synes det er enda mer krevende å skli inn i det norske, og samtidig beholde den delen av seg som har røtter et annet sted.

Sanner selv trakk frem at det at det nå kommer færre flyktninger til Norge, gir større rom for å tenke mer langsiktig når det gjelder hvem som havner i hvilke kommuner. Han ga uttrykk for en ambisjon om i større grad å kunne bosette nyankomne i kommuner der det er behov for kompetansen de har med seg. At både situasjonen og debatten i større grad åpner for mer finsløyd, er uansett et gode.

Det temaet som i størst grad ble berørt, var arbeid, språk og økonomi. I liten grad var panelmedlemmene innom mer betente temaer, de som er knyttet til religiøse motsetninger og radikalisering. Det kommer nok, og kanskje vil det da oppstå større og mer utfordrende friksjon. Det som vil være en fruktbar rolle for de tolv rundt bordet, vil være å tilby nyanserte og pragmatiske forslag til kursjusteringer for integreringstiltakene, dem som det er så mange som har så sterke meninger om. Om det lykkes, vil bli klart etter hvert. Hvis ikke innspillene fra panelet får konkrete konsekvenser, kan de fremstå som en legitimering av en politikk de ikke selv har påvirket. Men førsteinntrykket var at refleksjonsnivået de bringer med seg er høyt, og knadd til av levd liv.