Historieskriving og utelatelser

I flommen av bøker om vår nære historie er det et spesielt trekk som sjelden får den oppmerksomhet det fortjener. Det gjelder utelatelser som mer eller mindre bevisste forsøk på å pynte på ettermæle og faktabeskrivelser.

En kan forstå at en del memoarbøker avslører seg gjennom spesielt tydelige avgrensninger og fortielser. I andre tilfelle er den personlige egeninteressen mindre direkte. Til tider kan vi se miljørelaterte utelatelser forbundet med tilhørighet til bestemte grupper eller organisasjoner. Her virker det som om aktørene ikke engang alltid er seg bevisst at de spiller med i gamet. At utelatelsesteknikken faktisk blir praktisert både bevisst og målbevisst for å pynte fasadene til partier og bevegelser, ser vi samtidig klare eksempler på. La oss ta noen illustrasjoner som kan belyse problemet og gir konkret saklig innhold.

Man kan begynne med C.J. Hambro, den fargerike høyrepolitikeren som preget så mye av norsk samfunnsdebatt i over 40 år. Han var en sammensatt personlighet, både offentlig og i sitt private liv. Det siste har etter hvert kommet sterkt fram, ikke minst gjennom biografiske beretninger fra nær familie. Derimot leter man forgjeves etter en del viktige politiske opplysninger bl.a. om tverrvendinger og kuriøse standpunkter, under den politiske karrieren til mannen som fikk sin hedersplass i Norgeshistorien for klarsyn og innsats under aprildagene i 1940. I «Høyres historie», bindet om årene 1918- 40, er det for eksempel overhodet ikke nevnt at Stortinget var splittet da Norge vedtok å slutte seg til Folkeforbundet like etter første verdenskrig. Et mindretall av sosialistrepresentantene (på én nær) og noen få høyrefolk stemte mot. Saksordfører for nei-fraksjonen den gang var Høyres C.J. Hambro, mens den radikale Johan Castberg ledet flertallet for internasjonal solidaritet. At den samme Hambro i 1946 skulle sitte som president i Folkeforbundets siste hovedforsamling i Genhve, og overdra det videre arbeid til de nystiftede Forente Nasjoner, er mer kjent. Men svært få vet at dette er et av flere paradokser i en spesiell høyreleders liv og karriere.

At den framstående norske arbeiderpartimannen Trygve Lie skulle bli den første generalsekretær i den nye verdensorganisasjonen, forteller noe om utviklingen innen hoveddelen av det mindretallet fra forrige generasjon, som sa nei til Folkeforbundet, da den første brede solidaritetsorganisasjonen på verdensbasis startet opp.

Det hører ellers med til fortielsene omkring tvisynet hos C.J. Hambro i senere år at han som stortingsrepresentant på 1950-tallet stemte for å opprettholde den berømmelige «konkubinatparagrafen» i straffeloven, mens hans egen livs- og bosituasjon kunne rammes av bestemmelsen.

Tausheten blant sosialdemokrater om motsanden mot Folkeforbundet og saboteringen av arbeidet i Folkeforbundets organer er ellers påfallende og ganske konsekvent. Man leter forgjeves i Einar Gerhardsens erindringer, hos Haakon Lie og andre som har omtalt Moskva-turer og politiske konfrontasjoner på andre plan i samme periode. I samtidshistoriske bøker er også lite å hente. Et unntak er svenske Kersti Blidbergs behandling av avstanden mellom norsk og svensk sosialdemokrati i storparten av mellomkrigstiden. Hun nevner bl.a. at Det Norske Arbeiderparti ikke sendte offisielle representanter til landsmøtene til de svenske sosialdemokrater fra slutten av første verdenskrig og fram til 1936, etter at Nygaardsvold-regjeringen satt ved roret. Det var også et faktum at norske sosialister av ulike sjatteringer lenge var så negative til viktig internasjonalt samarbeid at de direkte saboterte norsk utenrikspolitikk på dette punktet. Et meget illustrerende eksempel er da Sveriges Hjalmar Branting i 1924 ble valgt til leder for den internasjonale arbeiderorganisasjonen ILO, uten at det lyktes å få en eneste representant for norsk LO med i delegasjonen til møtene i Genhve.

Det er ellers ikke bare i bøkene til Einar Gerhardsen og Haakon Lie at man leter forgjeves etter informasjon på disse punktene. At Reiulf Steen i en på mange måter forståelsesfull og sjenerøs bok nå til LOs hundreårsjubileum fullstendig hopper bukk over «arbeiderbevegelsens» behandling av Norges forhold til Folkeforbundet med underorganisasjoner i første tiåret etter at dette var opprettet, er mildt sagt påfallende. Dagens arbeiderbevegelse må kunne vedkjenne seg tidligere tiders standpunkter og «synder», også ut fra en trygg bevissthet om at Arbeiderpartiet i hele etterkrigstiden har spilt en så sentral rolle under utviklingen av vår utenrikspolitiske kurs. At et hundreårsskrift for LO dessuten kunne vært romslig nok til å fortelle at den norske åttetimersdagen ble lovfestet i Gunnar Knudsens regjeringstid umiddelbart etter første verdenskrig, hadde nok også mange regnet med.

Vi ser i det hele mange tendenser til å dekke over viktige ledd i en del av de utviklingsprosessene som har ført fram til senere løsninger. I Einar Gerhardsens erindringer finner man for eksempel en kuriøs beskrivelse av hvorledes ideen med en Nord-Norge-plan kom opp - med start under mer eller mindre uformelle møter i 1951. Det kan da ikke ha vært ukjent for den daværende statsminister at tidligere statssekretær i Sosialdepartementet, Knut Getz Wold alt i 1948 ga ut boka «Plan for Velstand - TVA og Norge» på NKLs forlag. Der er det en lang konklusjonsdel med forslag om å utarbeide en Nord-Norge-plan. I en bok i forbindelse med hundreårsjubileet for Arbeidstilsynet blir det dessuten opplyst at Knut Getz Wold også internt hadde lagt fram en lengre framstilling av tilsvarende planer. Man fristes til å spørre om det kan være noen sammenheng mellom at Getz Wold tross statssekretærstillingen i en arbeiderpartiregjering var medlem av Venstre og den påfallende tausheten omkring hans pionerrolle i denne saken?

Eksemplet gir også assosiasjoner over til den politiske kampen som gikk forut for den store folketrygdreformen i 1967, og forhold som blir dekket til i utviklingen fram dit. Mye av det norske trygdesystemet er nok ført fram med bidrag fra flere hold. Vår første trygdelov, ulykkestrygden for industriarbeidere, kom til og med under en høyreregjering på 1890-tallet. Det er samtidig ikke tvil om Venstres ledende rolle under utformingen av mye av trygdesystemet. At Norge ikke fikk en alderstrygd alt i 1920-årene, skyldes en allianse mellom Høyre og Arbeiderpartiet i Stortinget. I 1923 avviste de Venstres trygdeopplegg med basis i pensjonspremier for den enkelte ut fra inntekt. Altså det systemet vi har hatt siden 1967. «Skattelinjen» til flertallet fra 1920-årene ble aldre fulgt opp. Det nærmeste man kom, var Nygaardsvold-regjeringens begrensede alderstrygd med like beløp til alle og en finansiering med en prosent alderstrygdavgift over statsbudsjettet.

Et avgjørende skritt for gjennomføring av den brede folketrygden kom i 1963, da Lyng-regjeringen i sin regjeringserklæring godtok hovedprinsippene i Venstres trygdeutredning og trygdeprogram (som for øvrig også var utformet under Getz Wolds ledelse). Standpunktene hadde stått sterkt mot hverandre under valgkampen i 1961, men da Einar Gerhardsen så tilslutningen fra de fire partiene i Lyngs regjeringserklæring, gikk han over til folkepensjonslinjen. Dermed kom han for øvrig også mer på linje med standpunktene til de svenske sosialdemokratene. At Gerhardsen-regjeringen siden begynte å forberede en pensjonsreform etter de nye linjene, har gitt gode tåkeleggingsmuligheter over forhistorien. Dette er lett å dokumentere. Men for framstillingen av norsk sosialpolitikks historie er det viktig at man får med grunnleggende fakta under prosessen fram til de ordninger som i dag mye er akseptert politisk felleseie.

Politiske prosesser er både så viktige og så interessante i demokratiske samfunn at man må være på vakt mot fortielsenes retusjeringsprosesser. Dette, enten det gjelder utviklingen av partistrategi og partiers standpunkter i viktige saker, eller det er presentasjonen av ledende politikeres handlinger, tverrvendinger og ettermæle det dreier seg om.