Historieverket som buklander

Aschehougs store Norgeshistorie buklander i siste bind: Når professor Edgeir Benum lar historikeren i seg fortrenges av samtidspessimisten erstattes faglig innsikt av udokumentert synsing. Resultatet bærer historieforvrengningens umiskjennelige tegn. For slik er de historiske problemstillinger om vår tidsepoke som nå etableres i bokhyllene de kommende femten år: Abort på grunnlag av Downs syndrom kan være «en sortering av mennesker prinsipielt av samme art som den nazistene stod for». Den norske Legeforening er den faglige uansvarlighets fremste representanter. Arbeidslivets verstinger er Aftenpostens Grafiske Klubb med slagordet «mer til meg og gruppa mi». Og 90-åras journalistikk er «en blanding av fakta, halvsannheter og rent oppspinn».

Selvsagt finnes ingen objektiv beskrivelse av en historisk epoke. Historikerens framstilling er et resultat av innsikt og fakta, samfunnssyn og menneskesyn, fordommer og åpenhet, samt det perspektivet som velges. Evnen og viljen til å forstå, forklare og analysere samfunnet veves tett sammen med den virkelighet vi som individer opplever som vår egen samtidspuls. Derfor finnes det da heller ingen autorisert historie. All historieskriving er innspill i en løpende og uavbrutt forståelse av vår fjerne og nære fortid.

Og likevel: Det er overraskende når det seriøse Aschehoug forlag utgir et prestisjetungt historieverk der lettvint samtidssynsing har erstattet viljen til å forstå og analysere en historisk epoke. Et avslutningsverk der all tydelighet mellom historisk-vitenskapelig forskning og forfatterens personlige oppfatninger er visket ut. Og der retoriske spørsmål erstatter sammenlignende analyser.

Misliker sin samtid

Det er tida etter 1970 som er professor Edgeir Benums epoke. Snart tredve år med sterke brytninger, markerte skifter og dramatiske holdningsendringer. En tid der enorme internasjonale omveltninger og IT-revolusjonens kvantesprang er bakteppet for den nasjonale arena. Selv aner vi såvidt konturene av vår egen samtid, mens den nære framtida representerer et underlig og mangetydig konglomerat av muligheter, forandringer, frykt og optimisme.

Det er en samfunnsvev med mangefargede tråder vi ser rundt oss. Da blir det en større utfordring enn ellers å skrive samtidshistorie. Samtida vil alltid vegre seg mot å bli åpnet, helheten fremstår fragmentert og utydelig, og historikerens perspektiv må derfor bli kontroversielt. Halsløs gjerning blir det når det utover samtidsbeskrivelsen er tilløp til framtidshistorie vi leser i professor Edgeir Benums avsluttende bind av norgeshistorien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller kanskje oppleves det ikke slik: For professoren misliker sin samtid og frykter vår framtid. Og ser samfunnsbildene i svart-hvitt, der andre ser mangefargede nyanser.

Nazistisk sortering?

Det er et dystert bilde som tegnes i historieverket:

  •  Edgeir Benum ser et uansvarlig næringsliv med korrupsjonskultur og bestikkelser(side 215/216), og næringslivsledere som frasier seg «et sosialt ansvar de tidligere hadde gitt inntrykk av å ville bære.»(s. 215)
  •  Professoren oppdager «yrkesorganisasjoner uten ansvar» (s.216) med gruppeegoismen som det fremste særtrekk, og flygelederne, Aftenpostens grafikere og Nordsjø-arbeiderne som de verste. Historikeren fra Nord-Trøndelag ser bare en total mangel på ansvar, og ofrer derfor bare to enkle bisetninger (s.216 og 223) på det som har preget norsk arbeidsliv i snart ti år: Moderasjonslinjen.
  •  Aschehoug-historikeren angriper de «uansvarlige profesjoner» (s. 216) der leger og økonomer utpekes som de mest graverende eksempler på grupper som lar «rettighetene ta overhånd over forpliktelsene» (s.216).

 Edgeir Benum opplever et samfunn i forvitring, der de rettferdige er få og utvalgte. Bare «lærere, sykepleiere og sosionomer fremmet også andre interesser enn sine egne» (s. 223).

 Professor Benums framtidsfrykt forsterkes ved at han også har funnet en «vitenskap på vidvanke» med en skremmede utviklingen innfor bio- og genteknologi. Nesten groteskt blir det når historikeren reiser spørsmålet om ikke det «å tillate abort fordi barnet kom til å lide av Downs syndrom (mongolisme), var ikke det en sortering av samme art som den nazistene stod for?» (s. 219) At Edgeir Benum heiser sitt reaksjonære moralske flagg er hans rett, men å framstille dette som 90-åras sentrale problemstilling i debatten om bio-og genteknologiens grenser er historieforvrengning.

Farlige journalister

Uansvarlige leger, egoistiske grafikere og uhyggelige vitenskapsmenn til tross: Journalistene er selvsagt de verste. I Edgeir Benums Norgeshistorie er mediene uansvarlige og journalister er farlige jegere på jakt etter alt fra næringslivsledere til sosialklienter (s. 219) NRK-monopolets oppløsning har ført til enfold og ikke mangfold. (s. 90) Professoren legger ikke skjul på sin lengsel tilbake til fjernsynets barndom, før «det ble «tillatt» å oppfatte såpeoperaer som «Dynastiet» som god underholdning» (s. 90) og ««revolverintervjuets» avbrytelser hindret sammenhengende resonnementer».(s. 92)

NRKs påståtte useriøsitet til tross: I Edgeir Benums medieverden er Rød-Larsen-saken skandalen over alle: Jaglands planleggingsminister ble utsatt for en «velregissert jakt» der taktikken var «å legge ut (informasjonen) bit for bit» slik at Rød-Larsen ikke «mestret situasjonen, og sensasjonene og salget kunne holdes ved like lenge.» Og professor Benum uttrykker sin store tristhet «over den pressekulturen denne og lignende saker avdekket».

Historieforvrengning

Det er selvsagt at professor Benum har all rett til å mene at Terje Rød-Larsen ble utsatt for ondskapsfull forfølgelse. Like selvsagt er det at en Dagblad-redaktør ikke er noen objektiv analytiker i forhold til samme sak. Det er da heller ikke uenighet om medienes rolle dette handler om, men om en professor bør bruke Aschehougs prestisjeverk til å uttrykke sin personlige forakt og fortvilelse over sin samtid. Når framstillingen dessuten ligger farlig nær grensen til historieforfalskning nærmer det seg i historieverks faglige skipbrudd.

For Benums framstilling er ikke bare direkte gal, totalt uten kildehenvisninger som den er. Som autoritære regimers historieforvrengere utelater han også noen av historiens viktigste fakta: For eksempel at saken sluttet med at Terje Rød-Larsen ble ilagt en bot på kr 50 000 for skatteunndragelse av et ti ganger så stort beløp. Boten er forøvrig betalt.

Elitens forakt

Den intellektuelle elitens harde og ofte berettigede mediekritikk slår hos professor Benum over i ren medieforakt. En annen historieprofessor, Hans Fredrik Dahl, påpekte allerede for flere år siden at den moderne mediepessimismen nesten er sammenfallende med den kulturkritikk som ble fremsatt av kulturfilosofen Oswald Spengler i verket om vestens undergang (Untergang des Abendlandes, 1922).

Ny er den ikke, medieforakten i Aschehougs Norgeshistorie. Heller ikke den professorale samtidsfortvilelse og levende framtidsfrykt er original. Det finst da heller ingen grunn til å frata en historiker retten til å se mørkt på framtida. Samtidsskepsis og frykt for vårt tid sentrale utviklingstrekk er han ikke alene om. Stadig oftere opplever vi at mange gir uttrykk for en nostalgisk lengsel etter vår nære fortid, en nostalgi som blandes med en viss kulturbetinget elitisme når man konfronteres med massesamfunnets ytringsform.

Overfladisk synsing

Men de trekk som påkaller samtidsfortvilelse er ikke hele bildet av vår tid. Og en historiker som bruker prestisjetunge verk til overfladisk, kildeløs synsing over sin samtid inviterer til motforestillinger. En professorer som lar sine høyst personlige innlegg i en løpende samfunnsdebatt trykke som historiske analyser til forståelse av den tidsepoke forlaget har tildelt ham, er har gått i alle de feller som er satt opp. Aschehougs Norgeshistorie avsluttes ikke tankevekkende eller sammenligende perspektiver for vår egen tid, men buklander med lettvint moralisering.

Professoral synsing av vekslende kvalitet trenger vi mer av. Men den kan ikke låne historieverkets spesielle autoritet. Omstridt meningsbrytning må ikles den samtidsprøving som den dagsaktuelle debatten gir mulighet til. Det er her og nå den hører hjemme.

(Utgangspunktet for sjefredaktør Stanghelles artikkel er spesielt siste del av Benums bok, «På vei mot år 2000». Dagbladet kommer tilbake med en anmeldelse av hele bind 12.)