Historiker i vakuum

UTEN EN TRÅD: Erling Sandmo velger å barrikadere seg bak det som er akademikerens siste skanse: Tåkeprat. Han virvler seg dypere og dypere inn i sin egen mangelfulle historieforskning. Her er fire punkter jeg mener røper hans uvilje til å debattere dommen over «Uten en tråd» på et saklig grunnlag.

1) Sandmo nekter å diskutere det tvilsomme utsagnet «... i vårt land er det i siste instans domstolene som avgjør en boks litterære verdi». Han hevder fortsatt hardnakket at det var rettens oppgave å vurdere litteraturens kvalitet. Men logikken han tillegger Høystrett, og som han selv slutter seg til, henger ikke helt på greip -   nemlig den som tilsier at et utuktig verk er farligere jo dårligere boka er. Logisk sett kunne man jo også sagt det motsatte. Man kunne hevdet at trusselen den eventuelle «utukten» utgjør for samfunnet, er farligere jo bedre boka er. Altså at en bok med høy litterær verdi har sterkere påvirkningskraft enn en dårlig bok -   rett og slett fordi den er mer troverdig. Man må jo tro at Høystrett forbød «Uten en tråd» fordi den var antatt «farlig». Men er ikke en god bok farligere enn en bok uten litterær verdi? Man spør seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

2) Sandmo avfeier hånlig ethvert forsøk på å beskrive den tida «Uten en tråd»-saken var en del av. En leder i Dagbladet er for ham et uinteressant dokument, selv om han som historiker må være kjent med at Dagbladet har vært og er en avis med innflytelse, jfr. f.eks. EF-striden (jeg kan for øvrig berolige ham med at jeg selv ikke jobbet i Dagbladet i 1967 og at det ikke var jeg som skrev denne lederen). Sandmo latterliggjør mitt forsøk på å sammenligne moralen i «Uten en tråd» med moralen i den tidstypiske musicalen «Hair». Dette forteller alt om hans uvillighet til å lodde den såkalte tidsånden. Sandmo vil åpenbart ikke vite noe om det kulturelle klimaet han så flott hevder at Høystrett dømte i pakt med. Mener han virkelig at Høystrett jobbet i et vakuum, slik han selv ser ut til å gjøre? Og at dette eventuelt var riktig?

3) Jeg var nesten hundre prosent sikker på at Sandmo ville avfeie min påpekning av Jens Bjørneboe som en uforsonlig kritiker av rettsstaten som uvedkommende for saken. Og jeg fikk rett. Verken historiske fakta omkring de impliserte parter eller det man gjerne kaller den menneskelige faktor har noen plass i Sandmos univers. Dette stiller hans form for historieforskning i et underlig lys. Er han bare interessert i den virkeligheten han selv skaper seg -   ikke den som faktisk eksisterte i det norske samfunnet anno 1967?

4) Sandmo mener at Høystrett ikke sto overfor noe valg i 1967. Han mener tilsynelatende at retten ikke hadde muligheten til å justere den juridiske praksis i forhold til det Sandmo kaller «fortidens premisser», altså de forutsetninger som lå i tida. Hva mener Sandmo selv med «fortidens premisser». Har han gjort noe forsøk på å lodde stemningen, debattnivået og de kulturelle konfliktene i Norge anno 1967? Åpenbart ikke. Han er derimot ikke redd for å trekke inn utenforliggende argumenter i vurderingen av meg som debattmotstander. Hva i all verden mener han med min «endeløse rekke av hyllester til kulturens mannfolk»? Og hva har det eventu-elt i denne debatten å gjøre?Sandmos innlegg er fullt av krampaktige usakligheter. Han hevder at jeg har truet ham. Han skriver at jeg «forakter» Stortinget. Hvor har han det fra? Lavmålet i han argumentasjon er å bruke en åpenbar trykkfeil som bevis på at jeg ikke vet hva en «rettsstat» betyr. Dette er å gjøre seg ynkelig. På plussiden registrerer jeg at Sandmo har redusert sitt begrep «heroisk» til «svakt heroisk». Jeg venter spent på fortsettelsen.