Historisk overflødighetshorn

Med fargerik pensel og skarp penn løfter Karsten Alnæs igjen faktiske hendinger fram til spennende lesning. Bind 3 av «Historien om Norge» er et overflødighetshorn av illustrerende historier og kommenterende innblikk.

Dette er en bok om 1800-tallet slik tida artet seg her i landet. Boka begynner en klar, varm vårdag, 5. april 1796, da Hans Nielsen Hauge ble omvendt på åkeren i Tune i Østfold - en hendelse som ga støtet til en rekke virksomheter med det mål å skape en Guds avglans i landet.

Og Alnæs' bok slutter omtrent hundre år seinere, da tidas dannelsesidealer var i ferd med å nå alle lag av folket - da et stort publikum, både fra det gode borgerskap og de voksende arbeidermiljøene, strømmet til skibakkene for å se «halsbrækkende øvelser», både for å utfolde sine fritidsaktiviteter borte fra fabrikkens larm, og for å vise at utøvelse av idrett (en formålsløs beskjeftigelse) forutsatte overskudd av tid og penger.

Hauge

Ved å ta utgangspunkt i Hans Nielsen Hauges personlige liv og skjebne makter Alnæs å levendegjøre de første tiårene av 1800-tallet - her blir stoffet på beste måte formet til bilder på tidas hendelser og mentalitet: Mannen kom fra små kår, han fikk kraft og frimodighet i troen på Gud og i omgang med et økende antall venner - hans religiøse iver og næringspolitiske dyktighet skapte entusiasme blant folk, og en første massebevegelse i landet - men bevegelsen støtte an mot det etablerte samfunn av embetsmenn og borgere - Hauge ble forfulgt, arrestert og fengslet, og først en fri mann igjen i 1814.

Gjennom Hauges liv og gjerninger blir trådene ført til kommende bondevenneforeninger og thranitter, til politiske parti og fagbevegelser - og Hauges grasrotbevegelse ga rom for et kvinnesyn og en likhetstenkning som i pakt med strømninger fra andre påvirkningskilder skulle prege landet. Hos Alnæs blir således Hauge en glimrende formidler av tidsaspekter som leder opp til det skjebnetunge året 1814 - i forsøket på å levendegjøre og dramatisere tidas konflikter og historiens gang blir spillet rundt Hauge en hovedintrige. Og Alnæs er stadig på leting etter slike hovedpersoner og intriger som kan bære og levendegjøre framstillingen - og han lykkes som oftest.

Fargerik

F.eks. i framstillingen av neste trekk - året 1814 og det storpolitiske «Spillet om Norge» - hvor flere personer blir introdusert: Danske prins Kristian Frederik, selvsagt, og hans venner og mest markante motstandere blant eidsvollsmennene trer fram - og gjennom de ulike personers bakgrunn og opplevelser blir hendelsene fortalt, forhåpninger tegnet og analyser gitt. Den vanlige mann og kvinnes tanker og forestillinger på Eidsvoll våren 1814 er også med på å gi historien dybde og føre fortellingen videre. Alnæs skaper sine bilder med bred, fargerik pensel og skarp penn - han er flink til å finne gode motiv, og han gjør det detaljrikt og spennende med å parallellføre historiene til sentrale aktører (f.eks. grev Wedel, Jacob Aall, W.F.K. Christie) med mer ukjente representanter for folk og land (f.eks. John Moses fra Kristiansund, Sara Pedersen fra Flekkefjord, o.a.). Og selve nasjonaldagen, 17. mai, blir «en av mange renninger i den vevnad den norske nasjonalfølelsen består av» (s.184) - så ved å peke på denne dagens endrede karakter og markering opp gjennom årene blir viktige sider ved vår politiske og sosiale historie reflektert.

På liknende måte arbeider Alnæs seg gjennom tida og oppover på 1800-tallet - han etablerer personer (registeret omfatter om lag 450 navn) og hendinger som formidler et bilde av de mange bevegelsene, rokeringene og endringene som fant sted i landet. Begivenhetene er vinklet både ovenfra og nedenfra - både de politiske overbygningene og almuens holdninger får sin plass. Det er blitt et overflødighetshorn av illustrerende historier og kommenterende innblikk.

Allvitende

Alnæs er i sitt grep en allvitende forteller: Han slår fast at de svenske soldatene på norsk jord i 1814 «har blodsmak i munnen» (s. 94), at reinflokken til de opprørske samene på Kautokeinofjellet i 1852 «begynner å skrape vekk snøen med klovene for å komme ned til morgenmaten» (s. 347), osv. Dette grepet, som skal få leseren til å tro på fortellingen og ville leve seg inn i den, består av en rekke påstander. Når han treffer (når observasjonene og sansningene stemmer overens på en måte som styrker troverdigheten), skjer nettopp dette: Som leser lever man seg inn i stoffet. Men iblant oppleves disse delene av teksten som overflødig informasjon, og som leser må en sortere ut for å komme til poenget. I slike tilfeller virker metoden mot sin hensikt, og svekker leselysten. Nettopp overdådigheten gjør da at en kan stå i fare for å få en ukonsentrert leser.

Om det er noe denne anmelderen savner - ut fra tanken om historiens betydning for seinere tider - måtte det være en mer framtredende plass til landets skole- og utdanningspolitikk. Universitetets prestisje og rolle, samt tidas krav til skole og kunnskapsformidling er i mindre grad blitt iscenesatt. Også den vitenskapelige forskningsinnsats - der Norge på 1800-tallet hadde flere vitenskapsmenn av verdensomspennende ry - kunne vært med på å gi tidsspennet løft.

Eilert Sundt, som i tiårene etter 1850-årene reiste omkring i Norge og studerte levekår og skikker, særlig blant arbeiderklassen, skrev ut fra sine innsamlede data en rekke bøker om renslighet og sedelighet, om husflid og bygningsskikk, om tatere og fiskerier m.m. Sundt, som også er en viktig kilde for Alnæs, er blitt kalt «en dikter i kjensgjerninger». I samme ånd er det nærliggende å kalle Alnæs «en dikter mellom dokumenter».

Kolossalt

Det er en svær oppgave og et kolossalt arbeid Karsten Alnæs er i ferd med å gjennomføre - nemlig å skrive historien om Norge i fem bind, et prosjekt han nå altså, med bind III, er mer enn halvveis i. Å skrive historien om forrige århundre har vært en oppgave mange tidligere har stilt seg og løst på forskjellige måter. Det første forsøket er «Norge i det nittende Aarhundrede» utgitt i 1900 - to store bind med tekst og bilder av en rekke bidragsytere, fra kunstnere til naturvitenskapsmenn. Seinere har historikere i ulike verk, eller i separate bokutgivelser, gitt sine versjoner - av hele tidsrommet, eller av ulike deler og aspekter av 1800-tallet. Karsten Alnæs bekjenner åpent sin gjeld til alle disse tidligere skribentene - han gjør det både i selve teksten ved å referere til historikere og biografer med navns nevnelse, og han gjør det i en fyldig litteraturliste - tilordnet hvert av de femten hovedkapitlene - der en støter på formuleringer som: Her «har jeg lest og latt meg inspirere av...», her «har jeg øst av ulike kilder som...», her «står jeg i gjeld til...», osv. Generøst og tillitvekkende.

Det er ikke primært som historiker Alnæs vil framstå - Alnæs' prosjekt er et annet - i teksten omtaler han seg selv innimellom som «kronikør», (men heller ikke det er noen presis betegnelse). Alnæs vil løfte fram historien - skape fortellinger av historiske fakta og gitte kjensgjerninger. Blant alle bøkene, kildene og dokumentene er Alnæs altså først og fremst ute etter å tydeliggjøre personer og karakterisere begivenheter som kan kaste lys over tida, illustrere det tidstypiske, mentaliteten og historiens gang på en slik måte at det skaper medopplevelse og innsikt hos leseren. Dette er å skrive sakprosa med en skjønnlitterær forfatters erfaring om språklige virkemidler - et spennende litterært arbeidsfelt. Her er det ikke en fiksjon som er godt skrevet, men faktiske hendinger som er løftet fram til spennende lesning.