Historisk provinsialisme?

HISTORIEFORSKNING: I Dagbladet 8. juli har Gudleiv Forr en interessant kommentarartikkel om norsk historieforskning, med utgangspunkt i en analyse av norske historikeres produksjon.

Et hovedpoeng i artikkelen er at norske historikere altfor sjelden retter blikket utenfor nasjonens (eller lokalsamfunnets og bedriftens) grenser, og at det kan være fruktbare perspektiver å hente om de som skriver for eksempel om Modalens historie samtidig tok for seg et dalføre i Østerrike eller Sverige. På samme måte vises det til at det kan være spennende om studier av lesekyndighet hos bønder på Vestlandet ble sammenliknet med tilsvarende distrikter i Skottland.

Det er ikke vanskelig å si seg enig med Dagbladets kommentator når han etterlyser komparative perspektiver. Også vår egen navle kan studeres på nye måter. Men er det ikke mulig å tenke enda videre, og etterlyse norske historikeres interesse for andre verdensdeler og for virkelig globale perspektiver?

Undervisninga ved de fleste høyere læresteder lider i dag av mangel på fagfolk som selv har drevet forskning på andre temaer enn de som er spesifikt norske, og det er pinlig få av våre hjemlige historikere som deltar i de nye nettverkene – med egne konferanser og framifrå tidsskifter – som er viet globalhistoriske perspektiver og komparativ historie.

Det er en åpenbar motvilje – som delvis er begrunnet med skrinne forskningsbevilgninger – mot å gyve løs på store spørsmål: forholdet mellom mennesker og natur i lange tidsspenn, bakgrunnen for dagens globale miljøkrise og røttene til det groteske gapet mellom Nord og Sør. Det undervises riktignok i verdenshistorie, men det er som regel biter av ulike regioner stablet ved sida av hverandre, der forbindelseslinjer, sammenhenger og sammenlikninger er fraværende. Og hvis det skal drives det som kalles forskningsbasert undervisning også i verdenshistorie, må det jo være noen som forsker på store spørsmål og andre samfunnstyper og kulturer.

Kanskje er det dette som er den virkelige utfordringa dersom historiefaget (dvs. forskning og undervisning) fortsatt skal være relevant, og dersom det skal klare å trekke til seg studenter som vil forstå både sin fortid og sin samtid?