Historisk sjanse

Regjeringens løfte om å bruke 15 milliarder kroner på vern av tropisk skog de neste fem åra har med rette vakt internasjonal oppsikt. FN, Verdensbanken og mulige mottakerland står i kø for å snakke med miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. Midlene kan bringe verden mange skritt videre i arbeidet med å kutte den femdelen av de globale klimagassutslippene som skyldes rasering av tropisk skog, og arbeidet må starte med en gang.

Den norske bevilgningen representerer en historisk sjanse til å gjøre noe med raseringen av verdens tropiske skoger. Avskoging er den nest største kilden til menneskeskapte klimagassutslipp og bidrar til utryddelsen av et ufattelig antall plante- og dyrearter. Ødeleggelsen av regnskogen tar livsgrunnlaget fra urfolk og millioner av fattige, og gjør dem samtidig mer utsatt for de naturkatastrofer som klimaendringene vil føre med seg.

15 milliarder kroner er en stor sum i miljøsammenheng, selv om det er langt fra tilstrekkelig til å løse verdens avskogingsproblemer. Det mangedobbelte brukes hvert år på titak som bidrar til å ødelegge regnskog. Det blir derfor ekstremt viktig å sørge for at midlene blir brukt klokt og effektivt, slik at de får ringvirkninger og betydning ut over det Norge alene kan bidra til. Da må man både ta lærdom av de erfaringene man har opparbeidet om bevaringstiltak som virker eller ikke virker og utnytte de nye mulighetene som ligger i den norske bevilgningen. 15 milliarder er tilstrekkelig til å kunne ta i bruk nye og helt avgjørende virkemidler.

Midlene må rettes inn på å støtte bevaringstiltak i nasjonal skala. Målet må være å støtte helhetlige, nasjonale planer slik at store regnskogsland kan bevare sine skoger. Tidligere tiltak mot avskoging har oftest skjedd på prosjektnivå eller som geografisk avgrensede programmer, noe som har ført til at effekten av bevaring ett sted har blitt opphevet av økt rasering i et annet. Helhetlige nasjonale planer er avgjørende for at det staten gjør med den ene hånden ikke skal oppveies av det den gjør med den andre.

Fondet bør brukes på tiltak som kan gjøre det økonomisk mer interessant å ta vare på skogen enn å hogge den. Ofte har det vært vanskelig for folk å kunne tjene penger på å bevare skog, til tross for at skogen leverer en rekke økologiske tjenester som er viktig for livsgrunnlaget til lokalbefolkningen, som mat, rent drikkevann og medisiner, samt regulering av klimaet lokalt, regionalt og internasjonalt. Historisk har verdien av disse tjenestene ikke blitt tatt med verken i nasjonale regnskaper eller i markedsmekanismer, eller i avgjørelsene til den enkelte lokale aktør. Det er gjerne først når noe blir ganske sjeldent, en begrenset ressurs, at det tilskrives nevneverdig verdi. Betaling for økosystemtjenester, som for eksempel lagring av karbon, er én måte å gi folk muligheten til å velge en levevei som ikke ødelegger naturen. Men man må passe på at det ikke utvikler seg til en gisselsituasjon hvor man belønner de som truer med å ødelegge skogen, og relativt sett straffer urfolk og andre som ikke utgjør noen stor trussel mot naturen.

Man kan gjøre mye godt med 15 milliarder, særlig hvis de satses strategisk og på en måte som gjør det attraktivt for andre donorer å legge midler i den samme potten. Men den slags summer kan også gjøre mye skade, spesielt i områder hvor folk ikke er vant til store pengestrømmer. Man må heller ikke være naiv med hensyn på den lokale kapasiteten til å ta imot og implementere nye initiativer.

Regnskogfondet har argumentert for at FNs miljøprogram, UNEP, kan spille en rolle i administrasjonen av fondet, ved å være «vertskap» for de arbeidsgruppene som skal stå for selve samarbeidet med mottakerlandene. UNEPs styrke ligger verken på implementering eller lokal tilstedeværelse i mottakerlandene, men de er gode på miljø og på policyinstrumenter for vern av skog og andre naturtyper. UNEP kan gi fondet en internasjonal forankring og en legitimitet som kan virke samlende, og de vil kunne sørge for bred deltakelse fra internasjonale eksperter og det sivile samfunn, inklusive urfolksgrupper. Et uavhengig, internasjonalt fond, men med nære forbindelser til UNEP, vil kunne tiltrekke seg ytterlige midler fra andre kilder og samtidig ha tillit i mottakerlandene.

Verdensbanken har også blitt nevnt som kandidat til å styre deler av disse pengene. Banken er etter hvert blitt god til å bruke de riktige ordene, som «bærekraft» og «rettighetsbasert», men virkeligheten viser at dette i liten grad følges opp i praksis. Verdensbankens arbeid i skogsektoren har vært preget av et ensidig fokus på industriell hogst. Rettighetene til lokalbefolkning og urfolk overses, og gigantprosjekter iverksettes fortsatt uten hensyn til lokale behov og synspunkter. I flere land har bankens inspeksjonspanel avdekket alvorlige overtredelser av bankens egne regler, sist i DR Kongo, som er verdens nest største regnskogsland og derfor må stå sentralt i regnskogssatsingen. Der konkluderte Verdensbankens inspeksjonspanel blant annet med at bankens arbeid hadde ført til økt fattigdom lokalt.

Bankens dårlige rykte i mottakerlandene er i seg selv et alvorlig handikap. For flere viktige mottakerland vil valget av Verdensbanken stå som en uakseptabel løsning, og konflikter med lokalbefolkningen vil kunne hindre en effektiv anvendelse av de norske midlene. Bruk av Verdensbanken til regnskogsbevaring framstår derfor som en veldig dårlig løsning.

Fem år er kort tid for å oppnå resultater, særlig når man ønsker å oppnå varige resultater og er avhengig av en omfattende prosess for å sikre at lokalbefolkningens rettigheter ivaretas. Det er viktig å komme raskt i gang og man bør innlede dialog med gode kandidater umiddelbart. Samtidig er disse fem åra en sjanse til å oppnå resultater uten at dette knyttes opp mot innfløkte markedsmekanismer med kompliserte målinger av total netto reduksjon av CO2-utslipp, utarbeidelse av nye beregningsmetoder, osv. slik man ser for seg i klimaavtalen som skal avløse Kyoto-avtalen. Det er allerede land som har lagt konkrete planer på bordet og gode tiltak som bør få norsk støtte i inneværende år.

Det må settes klare mål for midlene fra norsk side, fulgt av aktiv styring for å nå dette målet basert på de ulike forholdene i de enkelte viktige regnskogslandene. Dette kan gi legitimitet og internasjonal anerkjennelse og få andre til å bidra til det samme arbeidet. Slik kan den norske bevilgningen kunne bli starten på en internasjonal dugnad i en skala verden hittil ikke har sett.