Historisk spenning

Ambisiøst og spennende om sivilisasjoner som kollapser.

BOK: I sin forrige roman, den historiske thrilleren «Et skilt ved korsveien», lot Iain Pears handlingen utspille seg under en form for sivilisasjonskollaps. Da var bakteppet den engelske borgerkrigen og de brutale omveltningene som snudde opp ned på samfunnet.

Filosofisk

«Scipios drøm» handler også om sivilisasjonssammenbrudd. Pears benytter seg av tre voldsomme hendelser i vestlig historie: Romerrikets undergang, svartedauden og andre verdenskrig. Dermed er det også et enormt tidsspenn over fortellingene, fra 400-tallet til 1940-åra, som til sammen utgjør en slags filosofisk spenningsroman.Nå er ikke «Scipios drøm» noen egentlig thriller. Den hører i så måte til i Umberto Eco-divisjonen med sitt ambisiøse tema. Enkelt sagt handler den om at historien gjentar seg, men mest vil Pears fortelle oss hvor lite som skal til før det vi kaller sivilisasjon er truet eller går i oppløsning, og hvilke offer man kan finne på å gjøre for å bevare det bestående. Pears belyser dette gjennom livshistoriene til tre personer, som alle bodde samme sted i Frankrike.

Pavedrømmer

Den første handler om den opportunistiske romeren Manlius Hippomanes, som, uten egentlig å være kristen, blir biskop i et forsøk på å stanse barbarenes frammarsj i Gallia. Han henter også inspirasjon hos den vise Sophia, som igjen fører til at han skriver verket «Scipios drøm». Den andre hovedpersonen dukker opp nesten tusen år seinere. Det er poeten Olivier de Noyen, nær medarbeider hos en kardinal med pavedrømmer og en ivrig samler av gamle manuskripter. Han er også håpløst forelsket i en kvinne, men når pesten kommer, havner han i et vanskelig dilemma.

Ikke tilfeldig

Det gjør også Julien Barneuve, historikeren som blant annet interesser seg for Oliviers poesi. Hans store kjærlighet er den jødiske kunstneren Julia Bronsen, men når Julien arbeider for en fransk kollaboratør havner han i sterk konflikt med sin samvittighet.De tre historiene fortelles ikke etter hverandre, de er stykket opp og satt sammen i en rekkefølge som er alt annet enn tilfeldig. Men merkelig nok henger de godt sammen, for Pears finner en rytme i disse skiftene. Teksten blir ikke brukket opp eller usammenhengende som følge av teknikken hans, i stedet blir det en fin og nesten umerkelig flyt mellom tidsepokene og hovedpersonene. Den språklige rytmen er også fint ivaretatt på norsk av Bodil Engen.