Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Mrs. America»

Historisk stjernegalleri i feministisk maktkamp

Det er når den viser at likestillingskampen ikke er lik for alle at «Mrs. America» virkelig skinner.

KVINNEKAMP: «Mrs. America» er et stjernespekket historisk drama om kvinnefrigjøringens førstelinje, og deres motstandere. Video: FX/HBO Nordic Vis mer

Hollywood virker omsider å ha kommet seg over sin hangup på alle ting 60-tall (en hangup jeg for øvrig har trivdes godt med), og har begynt å legge sine sultne øyne på 70-tallshistorien og ikonografien fra det tiåret.

Tidligere i vår fikk vi jødiske-nazijegere-som-ultravoldelige-tegneseriehelter-pastisjen «Hunters». Denne uka er det premiere på det stjernespekkede historiske dramaet om kvinnefrigjøringens spydspiss, og deres motstandere.

Serien følger i hovedsak to hovedlinjer, som representerer hver sin side av å få kjempet gjennom grunnlovsvedlegget ERA (The Equal Rights Amendment) i 1971, og etter hvert nærme seg kvinnefrigjøringens hellige gral: Retten til selvbestemt abort.

Historisk stjernegalleri

Den ene linjen er miljøet sentrert rundt journalist og aktivist Gloria Steinem (Rose Byrne), og hennes nyoppstartede, toneangivende magasin «Ms.».

Her dukker historiske skikkelser, både kjente og glemte, opp på løpende bånd. Foruten Steinem har vi Betty Friedan (spilt av en glimrende Tracey Ullman), som nærmest egenhendig trigget feminismens andre bølge med sin bok «Myten om Kvinnen»/«The Feminine Mystique», men nå må se seg overskygget av Steinem. Vi har Shirley Chisholm (spilt av Uzo Aduba, som truer med å stikke av med hele showet i episode 3), som ville bli den første kvinnelige, afroamerikanske presidentkandidaten for demokratene i 1972. (Nevnes bør også politiker og borgerrettsforkjemper Bella Abzug, spilt av nasjonalskatten Margo Martindale og hennes fascinerende samling av rallarhatter i ulike farger.)

«Mrs. America»

5 1 6

Historisk drama

Tre av totalt ni episoder slippes 18. april 2020
Beskrivelse:

Dramaserie som viser begge sider av kampen for kvinners rettigheter, med gigantisk stjernegalleri som feministikonene fra 70-tallet. Med: Cate Blanchett, Rose Byrne, Sarah Paulson, Elizabeth Banks, John Slattery

Kanal:

HBO Nordic

«Kampen om likestilling er ikke lik for alle.»
Se alle anmeldelser

I det andre hjørnet av bokseringen har vi motstanderne deres, de som kjemper for å bevare status quo, patriarkatet, og kvinners «rett til å være husfruer» og ikke bli sendt til Vietnam. Det kunne vært lett å gjøre gubbete maktmenn til den store skurken her, men i stedet fokuseres det på Steinem-gjengens kvinnelige motstykker, under ledelse av den republikanske yndlingen Phyllis Schlafly, spilt av Cate Blanchett med sedvanlig uanstrengt magnetisme.

Hos Schlafly og hennes bande av konservative koner (Sarah Paulson, Elizabeth Banks og Jeanne Trippehorn, m.fl.) planlegges kampen mot gudløse liberale, eller «libbers» ved kjøkkenbenken mens middagen gjøres klar. Paradoksalt nok kjemper denne fraksjonen for å få lov til å fortsette kampen sin med én hånd om ikke bundet på ryggen, så I hvert fall godt plantet i brøddeigen. Hensyn de mer frie og likestilte feministene ikke trenger å ta.

Selvbevisstløse menn

Mennene i serien er artig nok mer eller mindre relegert til sidelinjene, distanserte skikkelser som enten blir brikker som må manipuleres i et system eller inngås hestehandler med, eller portvakter som kan åpne dører. «Mad Men»-veteran John Slattery spiller for øvrig Schlaflys ektemann, akkurat så fjottete og selvbevisstløs som bare han kan. (En annen fiffig effekt av at motebildet har beveget seg fra det velflidde 60-tallet til det mer rufsete 70-tallet, er at samtlige menn synes å gå i dresser som virker et par nummer for store for dem.)

Dessverre er de konservative karakterene gjennomgående mer endimensjonalt skissert enn sine progressive motsatser. De er fortsatt severdige, ikke minst takket være skuespillerprestasjonene i verdensklasse, og serien er elegant strukturert med parallelløp mellom de to linjene. Men det er vrient å komme under huden på f.eks. Schlafly, og hva som driver hennes reaksjonære overbevisning. (Stråkvinne)argumentene hennes er én ting, men når serien smører så tjukt på i å vise også henne som ubevisst fange i et undertrykkende system, blir det litt påfallende at det hun kjemper for er såpass lite i hennes egeninteresse, uten at det ligger en dypere psykologisk undertekst der. Konsekvensen er at Schlafly – i de tre første episodene, I hvert fall – forblir en gåte vi må observere fra utsida. Det er synd, for en rollefigur som dette, men som man virkelig kunne få tatt del i beveggrunnene til, hadde løftet denne serien til et enda høyere nivå. Det er tross alt mer intuitivt lett å skjønne hvorfor de som kjemper for flere rettigheter gjør som de gjør, og dermed relatere seg til de ytre og indre konfliktene de opplever.

Skyhøy fallhøyde

Serieskaper Dahvi Waller har erfaring fra skriverommet til «Mad Men», og det synes. De tre første episodene er riktignok befriende blottet for klassiske såpeoperaelementer, de kjødelige og relasjonelle intrigene er tilsidesatt for en mer ideologisk kamp. Den seksuelle trakasseringen er heller ikke særlig eksplisitt eller tabloid, eller brukt som billig dramatisk motor. Den er snarere allestedsnærværende, som en naturlig del av scenografien og tidskoloritten, noe rollegalleriet enten har lært seg å måtte leve med, eller har godtatt som en naturtilstand.

Det vil potensielt gjøre dramaet mer lunkent og saksfokusert for noen. Men samtidig gir det mer plass til å fokusere på konflikter av typen «dyktige folk fra begge sider går i klinsj fordi de vil motstridende ting», og de nyanserte, temmelig uløselige dilemmaene det fører med seg. Og når fallhøyden er såpass skyhøy som den er, med sterkt håndverk i alle ledd, er det få typer drama som er mer medrivende.

Denne formen bidrar også til å dramatisere et helt essensielt aspekt for redelig og nyansert å framstille ideologisk kamp som dette. Konfliktlinjene blir nemlig også tydelige innad i de to fraksjonene, der alle vil forskjellige ting, eller har engasjert seg i kampen av ulike, ofte uforenelige grunner. Som når Chisholms presidentkandidatambisjoner pragmatisk nedprioriteres av andre, mer privilegerte, lyshudete aktivister enn henne.

Kampen om likestilling er ikke lik for alle.

Og den er heller ikke bare den ideologiske kampen for rettigheter, men også den personlige kampen om å få lov til å være mer enn bare kjønnet eller hudfargen sin, eller merkelappen «feminist».

Det er når den viser dette at «Mrs. America» virkelig skinner.

(Merknad: I Norge har det bare blitt gjort tilgjengelig tre episoder for anmeldelse. Amerikanske anmeldere har tilsynelatende sett mer, og er gjennomgående enda mer entusiastiske til serien enn meg. Her er det altså all grunn til å stå løpet ut.)

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!