MENNESKET OG MAKTENE: Forfatter Yiyun Li skriver om mennesker som har opplevd at deres skjøre tilværelser er blitt omkalfatret av de dramatiske omveltningene i det moderne Kina. - Men de forsøker alt de kan å leve sine egne liv. Jeg elsker staheten deres, sier hun om sine egne hovedpersoner. Foto: Melisa Fajkovic / Dagbladet
MENNESKET OG MAKTENE: Forfatter Yiyun Li skriver om mennesker som har opplevd at deres skjøre tilværelser er blitt omkalfatret av de dramatiske omveltningene i det moderne Kina. - Men de forsøker alt de kan å leve sine egne liv. Jeg elsker staheten deres, sier hun om sine egne hovedpersoner. Foto: Melisa Fajkovic / DagbladetVis mer

Historiske og politiske prosesser har overstyrt deres personlige vilje

Hva gjør det med Kinas folk, spør Yiyun Li.

Les anmeldelsen av «Skinnende gull, glitrende smaragd».

IDEER: Det er ikke alltid mennesker selv får ta de store valgene i livene sine. Særlig ikke om de bor i Kina.

Det er 15 år siden Yiyun Li (39) utvandret til USA fra hjemlandet, men i romanene og novellesamlingene hennes er det stadig det første hjemlandet hun vender tilbake til.

Og når hun nå for første gang besøker Norge, er det som en del av Litteraturhusets arrangement Kinesisk Uke. Yiyun har mottatt en rekke priser for bøkene, deriblant The Guardian First Book Award.

I den siste novellesamlingen hennes, «Skinnende gull, glitrende smaragd», har hovedpersonene fått sine liv smidd til av sterke historiske krefter.

- Særlig vestlige lesere påpeker at hovedpersonene mine er fatalistiske, sier Yiyun.
- Men der jeg kommer fra, er det slik at selv om man nok har sin personlige vilje, er det andre krefter som overstyrer den. Det er fascinerende hvordan folk lever med dette.
Mange av skikkelsene henger igjen i fortida, og dveler ved tapte muligheter og tapt kjærlighet.

- Hele konseptet med «å komme seg videre» var ukjent for meg før jeg flyttet til USA, forteller forfatteren.
- Jeg var rystet over hvor lett folk snakket om å legge fortida bak seg. Jeg er vokst opp med at familiehistorien er noe man tar med seg videre. Mine foreldres generasjon har opplevd mye dramatisk og har behov for å fortelle sine historier, og min generasjon er oppdratt til å bære med seg mye.

At fortida er så klebrig er også knyttet til måten kinesere har måttet leve på.
- Før hadde vi ikke mulighet til å flytte på oss. Vi var kommandert til å bo der vi bodde og drive med det vi drev med. Når du blir værende på samme sted, er det lettere å bli hengende igjen i det gamle.

Noen av hovedpersonene takler denne spesifikke stedløsheten ved å fordype seg i vestlig litteratur, i Dickens og D.H. Lawrence.
- De har ikke sin egen plass, og ved å lese skaper de en verden andre ikke kan ta del i. De skaper et rom ut av ingenting.
Andre isolerer seg.
- Igjen handler det mye om kontroll. Om du ikke har rom, bygger du deg et rom. Mine hovedpersoner lever i en verden der plassen frarøves dem. Dermed blir det et opprør å distansere seg.

Mange av Yiyun Lis hovedpersoner er gamle mennesker, som ikke bare husker kulturrevolusjonen, men også tiden før.
- For meg handler fiksjon mye om å beskrive hvordan tida går, sier hun.
- I USA er forholdet til fortida så annerledes enn i Europa og Asia. Der kan en historie være i nyhetsbildet én dag, og glemt den neste. Selv forsøker jeg å skrive om hvordan tid som er forsvunnet, fremdeles er levende og til stede. Vi lever alltid i flere øyeblikk. Jeg sitter her og snakker med deg, men jeg kan ha tankene mine på noe som skjedde i går, eller i fjor. Det er litt av grunnen til at jeg ikke er så glad i å skrive om veldig unge mennesker. De har ikke med seg så mange lag, så mange parallelle øyeblikk.

Men mange lengter likevel tilbake. I Kina i dag finnes det en nostalgi tilbake til fortida, den som var både mer brutal og mer ukomplisert, skal vi tro forfatteren.
- Det ligger i menneskenaturen å savne fortida. Det finnes en lengsel tilbake etter en æra som var enklere og mindre konkurransepreget. På mine foreldres tid hadde man liten kontroll over sine liv. Den som ville gifte seg, måtte søke om tillatelse. Noen tok avgjørelsene for deg, og sa hva som var rett og galt. De styrende prinsippene har forsvunnet. For noen er dette beklagelig.

I «Skinnende gull, glitrende smaragd» er det mange skildringer av nære kvinnelige vennskap, eller kvinner som forsøker å komme nær hverandre uten å få det til. Også dette springer ut av kinesernes erfaring med å leve kontrollerte liv.
- Når jeg tenker tilbake på livet jeg pleide å leve, livet min mor pleide å leve, minner det om en viktoriansk roman. Det er et liv styrt av strenge sosiale regler, og oppi dette finnes disse kjærlighetsfulle kvinnene. Da jeg var 18, var det absolutt forbudt for meg å ha noe slags romantisk forhold til en gutt. Guttene var atskilt fra oss, men jentene var der. Når visse forhold er forbudte, oppstår andre. Ut fra dette vokser disse nære, fortrolige forholdene kvinner imellom.

Da hun var 18, måtte Yiyun Li også gjennom et års obligatorisk verneplikt. Også denne opplevelsen bruker hun i boka si.
- Hæren er et underlig sted. Det er som om man har tatt et knippe tilfeldige mennesker, sluppet dem ned i en krukke og skrudd lokket på. Da skjer det mye rart, og selv ble jeg først og fremst slått av hvor ondskapsfulle 18 år gamle jenter kunne være mot hverandre. Og så har jeg alltid vært fascinert av folk som lever dobbeltliv, og det må du i hæren, i ekstrem grad. Du må skille mellom den du er, og soldaten.

Siden hun var liten, visste Yiyun at hun måtte vekk fra Kina, vekk fra den dominerende moren og det overstyrende partiet. Avgjørelsen ble beseglet av massakren på Tiananmen-plassen i 1989, da kinesiske myndigheter med tanks og kuler brutalt slo ned en fredelig demonstrasjon i Beijing. Yiyun var seksten år da det skjedde.
- Barndommen min tok slutt den dagen, sier hun i dag.

Forrige gang hun var tilbake i Kina, hadde hun med seg sønnene sine. Det var kaldt, og kinesiske barn gikk med lag på lag med bukser, men Yiyun hadde bare tatt én bukse på sin egen sønn.
- Og da kommer det sinte kvinner opp til meg på gata, trekker opp buksebeina til sønnen min og sier «Se hva du gjør mot barnet ditt!».
Forfatteren grøsser så vidt.
- Jeg hadde glemt hvor kommunalt og kollektivistisk Kina er. Alle føler de har rett til å legge seg opp i livet ditt. Alle mener de kan si at det du gjør, er feil.