Hitchcock i alle hjem

40 år etter at den ble spilt inn, lanseres nå den restaurerte utgaven av Hitchcock-klassikeren «Vertigo» som kjøpevideo i Norge. For en sjelden gangs skyld til norsk kjøpevideo å være, foreligger den til og med i widescreen-format. Som det heter: Every home should have one!

  • Takket være et langvarig og kostbart restaureringsarbeid er «Vertigo» (Universal) blitt en klassiker til glede for et nytt publikum. Gjennom denne filmen kan dagens unge se hvordan det er mulig å lage intens spenning uten voldsscener. Hvordan man kan skape action uten å klippe hver eneste scene i småbiter. Hvordan overraskelser bare har effekt dersom de er en del av storyen; ikke når de reduseres til visuelle effekter. Hvordan film kan være stilisert og troverdig på samme tid. Og, som det blir sagt i en halvtimes bonusfilm om restaureringen: Hvordan Hitchcock baserte sin kunst på less is more-prinsippet. Med elegante understatements maner han fram en stemning som er mildt sagt sitrende, i godt samarbeid med sin musikalske «tvillingsjel», filmkomponisten Bernard Herrmann.
  • I prosessen med å restaurere den nedslitte originalutgaven av «Vertigo», har også lydsporet fått en betydelig kvalitetsheving. Det er utgitt i en fabelaktig, ny CD-utgave. I disse dager foreligger også boka «Vertigo - The Making of A Hitchcock Classic» av Dan Auiler, en analytisk, rikt illustrert fortelling om filmens tilblivelse, full av detaljer både om opptakene i 1958 og om nyversjonen. I et forord til boka hevder Martin Scorsese at «Vertigo» er et enestående eksempel på at det gikk an å fungere i Hollywood samtidig som man lagde personlig ladet kunst: «Den er faktisk enestående,» skriver Scorsese. «At et slikt personlig verk med en så pass unik og urovekkende visjon av tilværelsen kunne bli lagd innenfor studiosystemet på det tidspunktet, var ikke bare uvanlig, det var nærmest utenkelig.»
  • Studer «Vertigo»: de utsøkte, «rene» bildene, den utrolige fargebruken, måten Hitchcock bruker San Franciscos bykulisser til sitt formål, den nedtonede fortellerstilen, de eksperimentelle drømmescenene, kammerspillet mellom skuespillerne James Stewart, Kim Novak og Barbara Bel Geddes. Så kan du spørre deg selv: Hvorfor i huleste lages det ikke slike filmer lenger?