Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hitfabrikken

Barry, Robin og Maurice Gibb har den siste tida opplevd en Bacharach-aktig statusoppgradering etter tiår med latterliggjøringog undervurdering. Det skulle bare mangle. For noen låter de skrev!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tidligere Bee Gees-samleplater har vært stramme hitparader fra 60- og 70-tallet. Denne doble cd-en gir en bredere og ærligere karrierepresentasjon, inkludert hits de skrev for andre og bandets lite vellykte 80- og 90-tallsutgivelser.

Dermed er det blitt plass til flere låter fra deres vidunderlige pre-disco 60-tallsperiode, da tenåringene leverte fra seg den ene perfekte popsingelen etter den andre, med souldiamanten «To Love Somebody» (opprinnelig tiltenkt Otis Redding) og «Massachusetts» som svimlende høydepunkter.

Før falsettstemmene deres inntok diskoteker og vorspiel verden over, leverte de også fra seg Verdens Mest Vemodige Sang - «How Can You Mend A Broken Heart» fra 1971 - som Al Green sporenstreks spilte inn og udødeliggjorde.

Disse gutta kunne skrive soulmusikk.

Det fortsatte de med da de gjenoppfant seg selv som diskoløver og teppebombet verden med soundtracket til «Saturday Night Fever» . Den glamorøse silkesoulen på «How Deep Is Your Love» og «More Than A Woman» har en tidløs appell.

De uinspirerte nyinnspillingene av «hits-for-andre-artister»-låter som «Heartbreaker» (Dionne Warwick), «Islands In The Stream» (Dolly Parton & Kenny Rogers) og «Emotion» (først Samantha Sang, seinere Destiny's Child) hadde vi fint klart oss uten. Men det er lyden, ikke låtene, som er problemet med alt Bee Gees har gjort etter 1980.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!