Hitler forsto Ibsen

IBSEN OG HITLER: Norske åndshøvdinger er komplekse og fascinerende skikkelser. Henrik Ibsen spesielt blir ikke mindre fascinerende av Steven Sages påstand om at hans stykker øvde stor innflytelse på den unge Adolf Hitler, og da særlig Kejser og Galilæer. Men påstanden burde ikke forundre så mye som den gjør. Man er fristet til å si at Hitler forsto Ibsen på nøyaktig den måten Ibsen ønsket at Kejser og Galilæer skulle bli forstått. I min Ibsen-biografi Henrik Ibsen: Mellom evne og higen(1996) forsøker jeg å utdype hva Ibsen kan ha ment når han sa om stykket sitt at det rommet «Den positive verdensanskuelse, som kritikerne så længe har afkrævet mig». En mulig forklaring antydes i et selvbiografisk notat han skrev noen år senere til sin tyske oversetter Julius Hoffory: Så oplevde jeg den store tid i Tyskland, krigsåret og udviklingen bagefter. Alt dette bar for mig på så mange punkter en forvandlende magt i sig. Mit syn på verdenshistorien og på menneskelivet havde hidtil været et national-syn. Nu udvidede det sig til et stamme-syn, og så kunne jeg skrive «Kejser og Galilæer». Han forklarer videre at Kejser og Galilæer ikke var det første stykket han hadde skrevet i Tyskland, «men vel det første jeg har skrevet under påvirkning af det tyske åndsliv».

I ET TIDLIGERE brev til sin engelske oversetter Edmund Gosse, i oktober 1872, hadde Ibsen sagt at «det valgte historiske tema har også en nærmere sammenhæng med vor tids bevægelser, end man på forhånd skulde tro», en påstand han senere gjentok overfor Georg Brandes. Det er vanskelig å tro annet enn at han refererer til proklameringen av Det tyske riket i Versailles den 18.januar 1871, der overhodene for de tyske statene hadde valgt kong Wilhelm I av Preussen til keiser og dermed skapt det andre tyske Reich. Det ble en stor militær og økonomisk makt i hjertet av det europeiske statssystemet. Det later til at Ibsen, med sin tro på den nye Tysklands «verdenshistoriske mission», ville mer enn antyde overfor sine venner og oversettere at dette var det lovede land hvor det «tredje rike», som Maximos spår om i Kejser og Galilæer , skulle oppstå. Og det later til at Adolf Hitler har lest og forstått stykket på denne måten.

HENRIK IBSEN var et barn av samtiden så vel som fremtiden. Ved flere anledninger identifiserte han seg, en passant, som pangermanist. I 1873 kommer han med denne trosbekjennelse til en annen tysk oversetter, Adolf Strodtmann: Jeg er, ligesom de fleste norske Skandinaver, Pangermanist. Jeg betragter Skandinavismen kun som et gennemgangsstadium til en sammenslutning af hele den store germanske stamme. Ifald jeg vidste at vi endeligen vilde blive staaende ved en isoleret skandinavisk forening, så gad jeg aldrig dyppe min pen i et blækhus for at fremme den sag. Også hans venn Bjørnstjerne Bjørnson uttalte seg ofte til fordel for det germanske stammesynet. I et brev til venninnen Ragna Jacobi skrev han at han satte all sin lit til en union mellom alle germanere «i England, Amerika, Tyskland, Østerrike, Holland, Belgia, Sveits og de tre skandinaviske land» i håp om en fremtidig verdensfred. Knut Hamsuns pangermanisme er for velkjent til å dokumentere her, også det faktum at han ikke hoppet av da Hitler kjørte toget rett inn i helvete. Da hadde både Ibsen og Bjørnson vært døde i over 30 år.

DET SIER SEG SELV at Ibsens store samfunnsbetydning ligger på et helt annet plan enn i noen diffuse politiske visjoner han skisserte i forbindelse med utgivelsen av Kejser og Galilæer. Dessuten bør man ikke se bort fra at hans forskjellige uttalelser om det ønskelige ved pangermanismen i høy grad skyldes hans forretningssans. Hans gjennombrudd i Tyskland kom jo nettopp på begynnelsen av 1870-tallet. Dermed åpnet det seg et nytt og stort marked for ham, en utsikt som åpenbart har vært til glede for ham, både kunstnerisk og økonomisk. Det er kanskje ikke så merkelig at han ville uttrykke sin takknemlighet på denne måten. Knut Hamsuns sterke tilknytning til Tyskland oppsto på lignende vis, i en følelse av takknemlighet overfor en tysk leserkrets som tidlig hadde anerkjent ham som et stort europeisk talent. Ibsens pangermanisme kretser rundt utgivelsen av Kejser og Galilæer . Den nevnes ikke senere verken i brev eller memoarer. Og som Tore Rems bok «Henry Gibson/Henrik Ibsen» dokumenterer, da gjennombruddet i England kom ved slutten av 1880-tallet utløste også det en liten flom av begeistrete kommentarer, denne gangen om engelskmenn.