Hitler og Kain i helvete

LONDON (Dagbladet): På den historiske portrettutstillingen «Painting the Century» som vises i National Portrait Gallery nå, er det nok flere enn jeg som stanser opp foran Georg Grosz' «Kain - eller Hitler i helvete».

Dette portrettet fra 1944 setter en støkk i en. Vi ser Hitler/Kain idet han har slått i hjel Abel: menneskehetens første brodermorder idet han tørker kaldsvetten etter sin udåd og skuer mot det døde legeme. Samtidig ser vi massemyrderienes kumulative tegn, skjelettene som ikke bare ligger døde for hans føtter, men som stiger i skumtopp fra et veldig hav av døde.

I bakgrunnen skimtes krigens vanlige attributter: ildglimtene fra armeene, den bleke månen som henger over landskapet.

Men Kain/Hitler sitter med ryggen til dette, den konvensjonelle krigen. Hans straff i helvete er å skue ut over det hav av siviles lik som nå slår mot ham med sine anklager.

Grosz' billedløsning er helt fri for alle de visuelle klisjeer om nazismen og annen verdenskrig som i de forløpne seksti år har lagret seg på vår kollektive netthinne.

Det er intet her som minner om det vi er blitt vant til som typisk for Auschwitz eller nazismen. Bare av den grunn virker bildet på en gang autentisk og friskt. I dette likner det mer enn femti år gamle maleriet på den ferske Hitler-biografien som nettopp er avsluttet, og som utstilles i alle bokhandlere nå: Sheffield-professoren Ian Kershaws «Hitler».

Biografien kom med første bind i fjor, og avsluttes i år med annet bind, tidsrommet 1936- 1945.

ALTSÅ ENDA EN Hitler-biografi? Ja - og denne er større enn noen av sine forgjengere. 2000 sider, mot Alan Bullocks åtte hundre eller Joachim Fests seks hundre, for bare å nevne et par av de to- tre snes Hitler-livsskildringer som finnes.

«Det er absolutt bruk for en ny, uttømmende biografi i dag,» uttalte Kershaw selv i 1990.

Behovet for nytolking skyldtes nytt materiale, men enda mer en mye sterkere bevissthet om den sentrale plass jødehatet inntok i Hitlers verdensbilde og utryddelsespolitikk. De foreliggende Hitler-biografiene pr. 1990 var utilfredsstillende i så måte, ved at de ga bare knapp behandling av dette tema.

Årsaken finner vi i det store perspektivskiftet i oppfatning av nazismen og annen verdenskrig som har funnet sted siden Nürnbergprosessens dager. Den gang var de seks millioner jøder en detalj i helhetsbildet. I dag er de rykket fram til å bli selve den definerende kjensgjerning ved nazismen.

EN REDAKTØR i Alan Lane / Penguin Press tok uttalelsen fra 1990 på ordet. Kershaw, som til da hadde skrevet flere dyptloddende studier av Det tredje rike (The Nazi Dictatorship, The Hitler Myth, Hitler: A Profile in Power), var en naturlig kandidat til den nye, store, internasjonale Hitler-biografien. At nettopp en britisk historiker var aktuell for oppgaven, følger nærmest en tradisjon.

Britiske historikere er både drevne biografer og står samtidig friere i forhold til stoffet enn tyske historikere, som (med unntak av Fest) synes å vike tilbake for den tyngende oppgave å skulle levere en grunnleggende tolkning av sitt lands, for ikke å si verdenshistoriens, Største Skurk.

Men knapt hadde Kershaw begynt å sysle med tanken på oppdraget, før enda en grunn til å skrive en ny biografi dukket opp, og nå i arméarkivene i Moskva: Joseph Goebbels' dagbøker i komplett versjon, urørt siden de var tatt som krigsbytte av Den røde armé i Tyskland i 1945.

Med denne kildeserien, 24 bind i alt i den fullstendige utgaven, ble det med ett god grunn til å sette ikke bare Hitlers liv, men hele Det tredje rikes historie ut til ny prøve.

IAN KERSHAWS biografi, som er akkurat så grundig, omhyggelig og dyptloddende som vi har grunn til å vente, er det første store Hitler/nazisme-verk som nytter Goebbels-dagbøkene fullt ut.

En betydelig del av de 4500 fotnotene i siste bind refererer nettopp til denne kilden. Og med hvilket resultat?

Propagandaministerens detaljerte opptegnelser gjør det mulig å modellere trekkene av Hitlers person sikrere enn før - belyse hans sinnsstemninger, utdype hans motiver, føre framstillingen nærmere inn mot trekk i personligheten og dens ideologiske univers.

Nå har Hitler alltid vært tilskrevet sinnsstemninger, selvfølgelig, fortrinnsvis da raseriutbrudd. Det finnes vel ikke en bok om Det tredje rike som ikke på en eller annen måte gjenlyder av Førerens frådende sinne. Men så langt har dette ofte vært basert på antakelser.

Forfatterne har følt seg fri til å la denne personen rope og skrike, slik for eksempel en velrenommert norsk doktoravhandling i motstandshistorie, Sverre Kjeldstadlis «Hjemmestyrkene», uten videre fastslår at «Hitler var rasende» over bestemte forhold i Norge. Vi hører ham rope i bakgrunnen. Fra nå av må og kan slike ting kildefestes. Og personlig tror jeg at den korreksjonen som ligger i Goebbels-dagbøkene i så måte, den bidrar til å gjøre Hitler mer rasjonell, mindre skrikende og mer logisk følgesluttende enn i tidligere versjoner.

Skjønt det dreier seg om en ganske spesiell rasjonalitet, som Kershaw gjennom sitt veldige materiale utpensler som selve hovedmotivet i Hitlers i sannhet merkverdige liv og karakter: spillerens rasjonalitet.

HITLER VAR en spiller, sinn og skinn. Han satset alt på spillets psykologi. Han drev seg selv og sine folk framover i urokkelig tiltro til at de ved å binde seg til en «alt eller intet»-strategi, der ingen retrett var tillatt, kunne oppnå det umulige.

Framover, framover i fanatisk tro på det ene målet; aldri se seg tilbake, aldri planlegge for alternativene, men frigjøre det ytterste i sine medarbeidere ved å stille dem i den situasjonen at de ble nødt til å spille med livet som innsats - det var Hitlers grep. Kershaw viser hvordan det var denne rasjonaliteten, i fred så vel som i krig, igjen og igjen, som gjorde Hitler-mirakelet mulig.

Samtidig duket spillet selvfølgelig også for veien til katastrofen. For på de russiske sletter med sine veldige avstander, nyttet det ikke å binde seg til det ene målet. Her var det planlegging for alternativene, kunsten å holde ulike muligheter åpne, å sikre operasjonene gjennom forberedelser i bredden, som til sist gjorde utslaget. Og her kom Hitler som vi alle vet til kort.

Er dette en ny tolkning? Den som kjenner slike verk fra tysk ekspresjonisme som Bertolt Brechts «Arturo Ui» eller «Svejk i annen verdenskrig», vil gjenkjenne spillermotivet.

Kunsten kan vise tanken vei.

Slik også Brechts samtidige Georg Grosz gjorde, da han i 1944 malte den versjon som ettertida har valgt til sin: at det moderne Europas Kain til sist satt med ryggen mot krigen - og med føttene i sitt eget folkemord.