Drake: Er bare den tredje artisten noensinne til å toppe Billboard-lista med en låt som har Gud i tittelen. Foto: NTB scanpix
Drake: Er bare den tredje artisten noensinne til å toppe Billboard-lista med en låt som har Gud i tittelen. Foto: NTB scanpixVis mer

Ukas VERS: Drake - «God's Plan»

Hitmaskinen er mer glad i senga og mamma enn i kjæresten

Drake er tilbake på topp. Denne gang har han med seg Gud, mamma og dyna si.

Det finnes viktige artister som knapt nok selger plater. Men så har du også Drake. «Jeg har vært borte siden juli omtrent, og folka oppfører seg som om jeg var dau,» klager han på den ferske og beinharde «Look Alive», som i navnet tilhører den unge, uvørne memphisrapperen Blocboy JB. Man kan skjønne frustrasjonen hans. Samtidig har de vantro et poeng. For den femtende august i fjor annonserte Billboard at Drakes utrolige liste-streak endelig var over. Da hadde han hatt minst én låt inne på Hot 100 helt siden han listedebuterte med «Best I Ever Had» i 2009, altså i 431 sammenhengende uker. Det er mer enn åtte år, og i mer enn 51 uker lå Drake sammenhengende inne på topp ti. Som sagt: du har de andre. Og så har du Drake.

Likevel er det vanskelig å fri seg fra tanken på at noe av grunnen til at rap i 2017 føltes friskt og nytt igjen for første gang på lenge, med et utall unge og ukjente artister som stormet oppover listene mens de prøvde å finne opp reglene på ny, kanskje også hang sammen med at Drakes jerngrep om amerikansk hiphop endelig glapp. Et lite feilgrep var alt som skulle til. Sommersingelen «Signs» debuterte på en beskjeden 36. plass i juli, og derfra gikk det bare nedover. Det var det nærmeste Drake hadde vært en flopp på en stund. Var brønnen tom?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Åpenbart ikke. «God’s Plan», sluppet sammen med «b-siden» «Diplomatic Immunity» nå i slutten av januar, føyk rett opp på Billboards førsteplass, og har ligget der siden. Det er en sånn låt som fester seg med én gang, og som samtidig er hundre prosent umiskjennelig drakesk. Den minner oss både om hvor ufattelig innflytelsesrik Drake har vært de siste ni årene, og om at han fortsatt har det mest distinkte lydbildet, den klarest definerte lyriske motivkretsen og de mest gjenkjennelige, minimale melodilinjene i moderne popmusikk. Vi lever fortsatt i Drakes tidsalder, og fortsatt er han fullstendig unik, tro det eller ei.

Andre artister ville forsøkt å finne et nytt lydbilde, et nytt perspektiv, etter en moderat trøkk som den Drake fikk sommeren 2017. Men fascinerende nok er «God’s Plan» nærmest det motsatte. Den er en studie i hvor mye overflødig musikalsk og tekstlig materiale man kan skrape vekk for til slutt å sitte igjen med essensen av låta – og av artisten.

Det mest iørefallende og hektende partiet i låta er det der beaten tas helt ut under Drakes vokal idet spørsmålet om kjærlighet artikuleres:

«She say «do you love me?» I tell her «only partly
I only love my bed and my momma, I’m sorry…»

Muligens er dette musikkhistoriens drakeste fem sekunder. Det er umulig å forestille seg en annen stor artist si noe lignende – med mulig unntak for Kanye West, men Kanye sier nå engang hva som helst for å få en reaksjon, og dessuten kan han ikke si det lenger, for han er gift og har barn. Reaksjonen de aller fleste som hører «God’s Plan» får, er at de vil synge med, og kanskje også poste en variant av nettopp dette sitatet i sosiale medier. Sånn er det med Drake.

Men hvorfor slår partiet en som så utpreget drakesk? Hvorfor er det bare han som kunne gjort det til omdreiningspunktet i en massiv hit? Nedvurderingen av potensielle kjærester, gjerne til fordel for mamma, er knapt nok noe nytt i raplyrikken. For tilfeldige lyttere oppfattes det ofte først og fremst som mysogyni, trygt plassert innenfor aksen «hore/madonna», der mamma får være madonnaen, trofast og elsket, og den navnløse sexpartneren blir plassert i horekategorien, besmittet av rapperens begjær. Man kan kanskje elske med henne, men man kan ikke elske henne. Dette er ikke helt feil, men det bommer på nyansene, og dermed også på det viktigste.

For først og fremst handler det om kontroll, både hos Drake og i raplyrikken generelt. Som alle som noen gang har vært forelsket vet, innebærer følelsen av å være ubehjelpelig oppslukt av noen et visst tap av kontroll. Man vet rett og slett ikke helt hva som vil skje, og det er deilig og skummelt på samme tid. Men i en afroamerikansk kultur der mange unge menn vokser opp uten tilstedeværende fedre, og med en reell fare for å miste herredømmet over sin egen kropp og sitt eget liv, til vold, narkotika eller til fengselssystemet, og der mulighetene for å få en trygg jobb er få, betones forelskelsens faremoment langt sterkere. Den er mer av det samme.

Oppdratt av kvinner – mammaer, tanter eller bestemødre – søker den unge mannen seg mot et trygt, stabilt og lojalt mannefellesskap der han endelig kan bli seg selv. Og en forelskelse truer fort samholdet i guttegjengen. Derfor bannlyser så mye raplyrikk forelskelsen helt, og lar R&B-sjangeren ta seg av slikt. I hvert fall gjorde den det inntil nylig, for nå er også R&B-en nesten helt drakeifisert, noe som i første omgang betyr at den har blitt uforpliktende: «She say «do you love me?» I tell her «only partly»». Lissom.

Tradisjonelt oppvurderer hiphopsjangeren derfor uforpliktende sex med utbyttbare partnere, den lojale guttegjengen, mammas stabile, uselviske kjærlighet, og, fremfor alt, penger og makt, på bekostning av den romantiske kjærligheten. Vi har snakket om disse sosiokulturelle forholdene i denne spalta før, for eksempel i forbindelse med Outkast og Kodak Black. Drake er unektelig en ganske annerledes rapper enn dem, og har gått lengre enn de fleste i å utforske lengselen etter romantisk kjærlighet mot bedre vitende. Men ser man nærmere på teksten i «God’s Plan», merker man at rammeverket er konvensjonelt nok. Allerede i første vers presenteres hovedtematikken som frykten for å dø, det ultimate tapet av kontroll:

«I don't wanna die for them to miss me
Yes, I see the things that they wishin' on me
Hope I got some brothers that outlive me
They gon' tell the story, shit was different with me»

Opp mot det ukontrollerbare, representert ved de ansiktsløse «they», alle haterne som ønsker ham alt vondt og sprer ondsinnet sladder om ham, settes det trofaste brorskapet. De er «some brothers» som han håper vil «outlive me», en gjeng Horatioer som kan fortelle den sanne historien om ham etter hans død. Denne sanne historien, forstår vi, er en privat historie som står i kontrast til den svikefulle offentligheten, som er fylt med sladder og ondsinnet løgn.

Men i innrømmelsen av at han aller helst ønsker at denne sanne historien skal komme ut uten at han trenger å dø, av at han ønsker å bli savnet – «I don’t wanna die for them to miss me!» – og, ikke minst, at han er avhengig av «brødrenes» velvilje, og av at de ikke dør før ham, hører vi både umiskjennelig forfengelighet og en innrømmelse av at Drake jo slett ikke har kontroll.

Det er her Drake vender seg mot Gud, som altså har en plan for ham – og dermed full kontroll. I sin fine og lærerike, om enn konsekvent Drake-skeptiske spalte «Why is this song number one», påpeker listeanalytikeren Chris Molanphy at «God's Plan» faktisk bare er den tredje listetopperen noensinne som nevner «Gud» i tittelen. Slikt gjør man vanligvis ikke, og dette er en av grunnene til at Beach Boys aldri prøvde å lansere en av verdens vakreste og mest iørefallende poplåter, «God Only Knows», som a-sidesingle. De to eneste som har fått det til før Drake er John Denvers «Thank God I'm A Country Boy» og Mariah Carey og Joes «Thank God I Found You», to låter som begge takker Gud, men som vel ikke tilskriver ham noen direkte inngripen i artistenes liv eller karriere.

Sammenlignet med disse låtene plasserer Drake seg innholdsmessig langt nærmere Salmenes bok i Bibelen. Også der er farene mange. De onde og de vantro forsøker å legge talløse snarer for helten, men Gud beskytter ham, hans navn og hans flokk. «God's Plan» alternerer mellom to refrengvarianter. Du har det om Guds plan, der innrømmelsen av at han ikke kunne klart alt dette selv leder rett til forestillingen om at han må være skaperens favorittmenneske. Og så har du det om alle de onde som ønsker ham vondt:

«And still...
Bad things!
It's a lot of bad things that they wishin' and wishin' and wishin' and wishin'
They wishin' on me!»

Man legger likevel straks merke til at diksjonen her er milevis unna salmenes bibelske høystil. Stilistisk ligner de vel mer på sånt som Donald Trump kan lire av seg når han skal holde tale og lar manus være manus. Det høres ut som en fornærmelse, men dypest sett henger det sammen med en av Drakes store styrker som rapper. For ingen har som ham klart å gjøre rap til en form for konversasjon. Det betyr ikke at det er mye dialog hos Drake, slik det for eksempel er hos Kendrick Lamar. Lamar dramatiserer alt og spiller ulike stemmer ut mot hverandre for å oppnå en stemning av intensitet og krise. Drake, derimot, prater. Rapmessig er stilen hans avslappet og løs der Lamar er stram og anspent. Bare se på linjedelingen i sitatet over, hvordan de helt korte, nesten tomme linjene veksler med den helt lange.

Rappen på 80- og 90-tallet kan høres ut som deklamasjoner henvendt til offentligheten. De siste årenes mumlerap peker seg ut ved å virke mest henvendt til artisten selv, som om det vi hører er intime betroelser som ikke egentlig er ment for oss. Drake forsøker å starte en samtale. Det er riktignok en samtale som mest av alt handler om ham selv og om hvor viktig han er - et ​needy forsøk på å kontrollere en diskurs der han aldri kan få siste ord. Men så tar den også slike rare, uventede svinger som i sitatet vi begynte å diskutere over:

«She say «do you love me?», I tell her «only partly
I only love my bed and my momma, I’m sorry.»»

Legg merke til at det ikke er noen patriarkalsk, allmektig Gud med i denne korte listen over ting Drake elsker. Bare mamma. Og en seng. Det vi får se et glimt av, er kunstneren som tenåring på gutteværelset, næret av myke verdier: mødre, puter, pledd og madrasser. Tilbaketrukket fra verden og tilfreds med seg selv. For det er jo deilig å bli tatt vare på og degget med. Og det er deilig å legge seg under dyna i sin egen seng. Det er bare ikke så mange som sier det så tilforlatelig som Drake.

Og om Gud kanskje har en plan for Drake, og selv om Drakes siste stunt, der han deler ut penger til «vanlige folk» i videoen til nettopp «God's Plan», tyder på at han selv liker å leke Gud, er det mest drakeske ​med Drake at han fortsetter å myke opp det meste han rører. Drakes Gud er tross alt lite annet enn en forstørret mor, som passer på og heier frem gutten sin. En liten tøtsj av dyne, altså. Og en stor tøtsj av mamma.