Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hiv i Norge

Dobbeltmoral og diskriminering ødelegger for kampen mot hiv og aids.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NYLIG FIKK VI statusrapport for spredningen av hiv og aids i Norge. 155 nysmittede hittil i år er alarmerende, og det er en stor økning fra i fjor. Det kan ikke bli sagt tydelig nok hvor seriøst dette må tas. Årsakene til spredningen er mange, og tallene bør reise en alvorlig debatt om vår håndtering av hiv og aids på et bredt felt i innenrikspolitikken.

DEBATTEN OM HIV- og aidsproblematikken er forsvinnende liten her til lands. Media har null interesse for spørsmålet resten av året med unntak av tabloide oppslag hver gang spredningstallene kommer og skjebnene kan telles. Vi taper på lav interesse for problematikken resten av året. Det at du nå leser denne kronikken, vil jeg si er godt gjort. Det er nesten umulig å få satt fokus på saken i norske media uten å ha tåredryppende historier og skjebner å komme med. All ære til denne avisen.Et godt eksempel på dette er FNs høynivåmøte om hiv og aids (UNGASS) i New York i juni i år. Her hadde verdens stater et bredt fokus på hiv og aidsepidemien. Norge kjempet for og fikk inn viktige formuleringer i erklæringen. Norsk presse var ikke interessert i å dekke toppmøtet, Norges fremtredende rolle, og ikke minst: Man var heller ikke opptatt av rapporten som UNAIDS kom med under toppmøtet som ga et alarmerende bilde av en global kamp mot hiv- og aidsepidemien som totalt har sviktet.

DISKRIMINERINGSBITEN har heldigvis blitt gjenstand for økt bevissthet her hjemme i det siste. Dette er avgjørende for kampen fremover. Som FN-organisasjonen UNAIDS sier det på hjemmesidene sine: Beskyttelse mot diskriminering av aids-syke er nødvendig for at folk skal føle seg trygge - uansett om de arbeider med å bekjempe sykdommen eller kjemper for å leve med den. Det er mange tiltak som må iverksettes for å styrke kampen mot hiv og aids. Det handler blant annet om å redusere stigma og diskriminering. Foreldet visumregelverk som det amerikanske bidrar for eksempel til å holde dette stigmaet oppe: For innvilgelse av visum må man i enkelte land vise til negativ hivtest, mens andre land, eksempelvis USA, krever at du svarer på om du har smittsomme sykdommer som kan «true folkehelsen» i visumsøknaden din.

DET ER ET STORT paradoks, og det vitner om en enorm dobbeltmoral at USA, som er den største økonomiske giveren til FNs UNAIDS, med dette gir med den ene hånden og tar med den andre ved at de samtidig bidrar til å opprettholde diskriminering og stigmatisering av hivpositive. Norge håper, og tar til orde for, sammen med en rekke andre land, at denne visumpraksisen endres permanent. Vi har gått foran i å kreve at USA skal endre praksisen sin. Norske media har vært svært lite interessert i at mange norske borgere per definisjon er en trussel mot den amerikanske folkehelsa.

NÅR NORGE GÅR høyt på banen i forhold til USAs praksis og diskriminering skal vi også huske at vi bør feie for vår egen dør. De siste ukene har debatten om straffelovens paragraf 155 reist seg så smått, i og med at hele straffeloven nå er oppe til revidering. Det er på høy tid. Denne paragrafen, kalt hiv-paragrafen, straffer den som med skjellig grunn tror han er smitteførende med en allmenfarlig smittsom sykdom, forsettelig eller uaktsomt smitter andre, eller utsetter en annen for fare for å bli smittet. Denne paragrafen er brukt i straffesaker flere ganger, uten unntak i forbindelse med hivsmitte.

HVA ER SÅ PROBLEMET? Mener jeg at det ikke skal være straffbart å med viten og vilje smitte andre mennesker med dødelig sykdom? Nei. Problemet ligger ikke der, problemet ligger først og fremst i hvordan paragrafen er utformet. For det første står den i straffeloven, noe som gir et uheldig signal. Paragrafen kan med fordel legges inn under eksempelvis smittevernloven, men den må også klargjøres. For det første er det svært uklart hva som menes med «skjellig grunn til å tro han er smittet». Er det slik at du i ytterste konsekvens vil måtte anse deg som rammet av paragrafen dersom du har hatt sex med en annen person uten å ha testet deg etterpå? Er du fritatt for ansvar dersom du bruker kondom? Ingen sex er jo helt hundre prosent sikker. Vil det da si at idet du som hivsmittet har sex, kan du straffes fordi du aldri kan si med hundre prosent sikkerhet at prevensjonen holder? Fratas motparten (den hiv-negative) alt ansvar for å passe på at en selv ikke smittes? Er dette riktig?

VI VET AT PARAGRAFEN ikke virker preventivt. Hiv-tallene viser oss det. Vi vet også at paragrafen virker direkte mot sin hensikt. Mange hiv-postivive lar være å fortelle om smitten sin, nettopp av redsel for hvordan denne paragrafen kan bli brukt mot dem senere, selv om motparten samtykker til sex, med eller uten kondom. Paragrafen fører til mindre åpenhet. Det er det siste vi trenger i kampen mot spredningen. Mer åpenhet rundt folks diagnose, sikker sex og tabuområder er det vi trenger. Mer åpenhet sammen med mindre diskriminering er avgjørende skal vi klare å snu trenden. FN ber land ordne opp i diskriminerende lovverk. FN mener norges paragraf 155 i straffeloven er en slik diskriminerende paragraf som bør gjennomgås og definitivt legges inn under eller fanges opp i andre paragrafer. Det skal vi ta på alvor.

DEBATTEN INTERNT I REGJERINGEN og justisdepartementet er i full gang vedrørende paragraf 155. Jeg er glad for signalene justisministeren gir i forhold til at paragrafen trenger en gjennomgang. Jeg håper vi i løpet av høsten lander på en slik konklusjon, at vi rydder opp i lovverk og blir kvitt HIV-paragrafen i den form den er i dag. Det er ingen tvil om at det skal være straffbart å smitte folk med vilje, men dagens paragraf er for tvetydig i forhold til hva som er med viten og vilje og ikke. Vi trenger mer åpenhet og mer snakk om hiv og aids. Kun da kan vi få bukt med spredningen. Opprydning i eget loverk er nødvendig i denne sammenhengen. Når Norge er høyt på banen internasjonalt og krever bedring fra andre land, må vi også feie for egen dør.