Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hiv mellom sex og juss

«Det er på tide å stoppe opp for å tenke gjennom hvordan vi skal arbeide med smittevern generelt og hivpositive spesielt.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da hiv-epidemien nådde Norge på midten av åttitallet, oppsto en heftig debatt om hvordan vi skulle legge opp arbeidet for å hindre utbredelse av viruset.

Det manglet ikke på kreative forslag. Noen husker kanskje ennå oppslag om at hivpositive burde få en tatovering i lysken, som det mest kuriøse. Tanken om isolering var almen blant mange. Men heldigvis holdt helsemyndighetene, med daværende helsedirektør Torbjørn Mork i spissen, hodet kaldt.

Nå i ettertid kan vi si at fornuften tross alt seiret.

Det ble satset på almene opplysningskampanjer og konkrete tiltak. Dette demmet opp både for smitteutbredelse og vidløftigheter.

Da vi fikk smittevernloven i 1994, hadde det meste roet seg. Smittevernloven regulerer både tiltak overfor bærere av en almenfarlig smittsom sykdom og hva helsemyndigheter kan gjøre og ikke gjøre, bl.a. i forhold til taushetsplikt, informasjonsplikt og isolering av smittede dersom det skulle være aktuelt i spesielle tilfelle.

Det strafferettslige er regulert i straffelovens § 155, som straffer den som forsettlig eller uaktsomt smitter andre, eller utsetter andre for fare for å bli smittet, med fengsel i inntil 3 år.

Så ble det stille om både hiv og juss i flere år.

I 1999 fikk vi den første saken her i landet der en mann ble dømt for å ha smittet en kvinne med hiv. Han hadde i lengre tid bodd sammen med kvinnen uten å beskytte henne mot smitte og uten å opplyse henne om sin hivstatus.

I år kom det opp en ny sak. Denne gangen var det en kvinne som ble dømt for å ha smittet en mann. Saken har vært oppe både i herredsretten og lagmannsretten. La oss med en gang slå fast at vi mener at enhver smitteoverføring er like tragisk, så også i denne saken. Men saken reiser en rekke problemstillinger som vi synes det er viktig å diskutere. Det gjelder både skyldspørsmål og innholdet i dommen.

Hivpositive

Hivpositive er den eneste diagnosegruppen her i landet som blir utsatt for rettsforfølgelse. Mange holder sin diagnose og sykdom for seg selv. Helt for seg selv.

Ønsker vi at stadig flere av dem skal bli rettsforfulgt? spør overlege Ingeborg Lyngstad Vik og Arne Birger Heli, som er spesialkonsulent i Pluss - Landsforeningen mot aids.

Allerede starten på saken var spesiell, ettersom det var helsemyndighetene som anmeldte kvinnen. Dette reiser et prinsipielt spørsmål om helsemyndighetenes taushetsplikt hva gjelder deres pasienter. Ingen av rettsinstansene har vurdert om helsemyndighetene hadde gjort nok for å følge opp kvinnen med informasjon, slik smittevernloven pålegger dem å gjøre, eller om helsemyndighetene hadde benyttet bestemmelsen om å advare den som kunne bli smittet. Dette til tross for at ifølge helsemyndighetene skal hun jevnlig ha hatt sex med flere menn i bostedskommunen. Isteden har altså helsemyndighetene anmeldt henne til politiet.

I utgangspunktet mener vi en hivpositiv har et spesielt ansvar for ikke å smitte andre. Det kan vanskelig hevdes at begge parter har likt ansvar, særlig med tanke på at hivviruset er sjeldent, og at mange som inngår en seksuell relasjon nok ikke tenker på denne muligheten.

Men samtidig er det viktig å huske at menn og kvinner vanligvis ikke er i en likeverdig situasjon når det gjelder bruk av det eneste hinder for overføring av viruset, nemlig kondom.

En mann kan uoppfordret ta på en kondom. Den muligheten har ikke en kvinne.

Hun må forlange at mannen bruker kondom, eller la være å ha sex, dersom hun skal hindre en smitteoverføring. Begge alternativene kan være vanskelig i en gitt situasjon. Er det alkohol med i bildet, blir det enda vanskeligere, ettersom vurderingsevnen og aktsomheten er mindre hos begge partene. Vi har en tap/tap-situasjon. Lagmannsretten mener imidlertid at det ikke kan tillegges vekt at en mann lettere kan bestemme bruk av kondom enn en kvinne.

Da smittevernloven kom var det mye diskusjon om hivpositive skulle ha plikt til å opplyse andre, for eksempel seksualpartnere, om sin hivstatus, slik det er i Sverige. En valgte å ikke innføre en slik plikt. Lagmannsretten slår imidlertid fast at en slik plikt har hivpositive, uten at retten viser til noen hjemmel for dette.

Den neste problemstillingen som reiste seg, er forholdet mellom sikring etter straffeloven og isolering etter smittevernloven. Herredsretten mente kvinnen hadde varig svekkede sjelsevner, og dømte henne dermed til fem års sikring med utsettelse på spesielle vilkår. Retten mente at hun kunne fortsette å smitte andre. Dette ble endret i lagmannsretten, ettersom den mente at en måtte eventuelt bruke smittevernlovens bestemmelser om tvungen isolering dersom helsemyndighetene mente det var gjentatt fare for smitteoverføringer. Som en ser, er det en rekke uavklarte spørsmål i denne saken, med forskjellige konklusjoner i de forskjellige rettsinstanser. I disse dager er det blitt klart at saken kommer opp for Høyesterett.

Flere saker kan være i emning. En mann er anmeldt til politiet med begrunnelse at han har satt en annen i fare for smitte. Mannen opplyste ikke om sin hivstatus. Men det har ikke skjedd noen smitteoverføring, og det ble brukt kondom, slik helsemyndighetene ber hivpositive bruke for å hindre smitte. Dersom denne saken skulle havne i retten og mannen bli dømt, vil det snu opp ned på alt smittevernarbeid som er ført her i landet til nå. På mange måter kan en si at dette i tilfelle vil bety seksualforbud for hivpositive, selv om en bruker beskyttelse som foreskrevet av helsemyndighetene.

En annen type sak kan også være i emning. Det handler om en hivpositiv mann som av arbeidsgiver blir pålagt å opplyse om sin hivstatus på arbeidsplassen. Dette fordi arbeidsgiver mener arbeidskameratene har rett på en slik opplysning for å hindre smitte, uten at det kan hevdes at det mannen arbeider med utgjør noen smittefare for andre. Som kjent har en ikke i noe tilfelle påbud om å opplyse om sin diagnose på jobben.

Det er utvilsomt på tide å stoppe opp for å tenke gjennom hvordan vi skal arbeide med smittevern generelt og hivpositive spesielt. For å drive godt smittevern er en helt avhengig av to forhold. Det ene dreier seg om tillit mellom pasientene og helsevesenet. Denne tilliten er avgjørende for at smittede skal følge opp den nødvendige kontakten med helsevesenet, både av hensyn til sin helse og for at helsevesenet kan sikre at de følges opp med nødvendig informasjon og holdninger når det gjelder videre smitte. Oppfølging og tilbud til smittebærer er også bunnbjelken i smittevernloven. Dersom helsevesenet begynner å benytte politiet og rettsapparatet i smittevernarbeidet, vil de som er smittebærere naturlig nok miste den nødvendige tillit, og holde seg borte. I tillegg vil potensielt smittede heller ikke våge å teste seg eller kontakte lege. Dessuten må en vel kunne si at et helsevesen som ser politi og rettsapparat som en viktig del av smittevernarbeidet, på mange måter har spilt fallitt.

Det andre forholdet i smittevernarbeidet er troverdig opplysningsarbeid i befolkningen. Det spørs om helsemyndighetene kan drive troverdig opplysningsarbeid om en sykdom de mener er så farlig at de anmelder pasientene til politiet. Og her er vi inne på hva slags forhold vi mener hivpositive skal leve under.

Hivpositive er den eneste diagnosegruppen her i landet som blir utsatt for rettsforfølgelse. Dette er en gruppe som fra før av føler en sterk stigmatisering, og mange holder sin diagnose og sykdom for seg selv. Helt for seg selv.

Ønsker vi at stadig flere av dem skal bli rettsforfulgt?

Ved stadig rettsforfølgelse av hivpositive vil det utvilsomt skje noe med hivpositives forhold til omverdenen. Vi kan i hvert fall slå fast at det nå mer enn noen gang gjelder å holde sin hivstatus skjult.

På mange måter er det historiens hjul som dreier sakte rundt. Epidemier har alltid spredt frykt og undertrykkelse. Er vi på vei mot dette enda en gang?

Ett er i så fall sikkert: dette er verken smittevernarbeidet eller hivpositive tjent med.

SMITTE: Har alle som tester positivt for hiv et særskilt ansvar for ikke å smitte andre?
Hele Norges coronakart