Hizballahs krigføring

Klemt inne mellom Israel og Syria har Libanon igjen blitt en brikke mellom sterke stater.

25. mai i år vaiet gule Hizballah-flagg tett langs de fleste hovedveier og byer i Libanon. Det var ettårsdagen for Israels ensidige tilbaketrekning fra Sør-Libanon. Tilbaketrekning ble av svært mange libanesere sett på som en seier for Hizballahs kontinuerlige tilstedeværelse og press mot Israels militære nærvær. Derfor vaiet det flere Hizballah-flagg enn libanesiske flagg denne dagen.

Men friheten er likevel ikke fullt så fri. Denne maidagen ble også en påminnelse om at sterkere nabostater fremdeles ønsker å kontrollere libanesisk politikk, økonomi og territorium. Dette gjelder generelt Syrias politiske og militære nærvær i Libanon og spesielt Israels militære tilstedeværelse i Shebaa-farmene. Sistnevnte har ført til at Hizballah driver sporadisk krigføring for å frigjøre gjenværende okkuperte områder, noe som uunngåelig har resultert i motangrep fra Israel. Sist i april ble en syrisk radar i Libanon ødelagt. Denne lavintensitetskrigen har blant annet sin forklaring i ulike tolkninger av FN- resolusjoner. Vi må tilbake til utgangspunktet for Israels okkupasjon av både Sør-Libanon og, som vi skal se, Golan i Syria.

Shebaa-konflikten

Syria har ingen interesse av en snarlig løsning på Shebaa-konflikten. Landet ønsker ingen diplomatisk løsning, og Israel har inntil videre FN på sin side. Hizballah fortsetter sin militære strategi med ryggdekning fra Syria, og Libanon kan kun håpe at konflikten ved Shebaa ikke blusser opp, skriver Claes-Johan Sørensen, student ved American University i Beirut.

Fra slutten av 60-tallet brukte PLO Libanon som base for angrep mot Israel. Sør-Libanon ble dermed av sikkerhetsmessige grunner okkupert av Israel i 1978. FN vedtok umiddelbart resolusjon 425 og krevde Israels tilbaketrekning. Israel trakk seg imidlertid ikke ut. Bufferen ble snarere for liten, og daværende forsvarsminister Sharon valgte i 1982 å gå helt inn til Beirut for å tilintetgjøre fiende nummer en, PLO. Sistnevnte ble tvunget til å forlate Libanon, og Israel trakk seg etter hvert tilbake til sikkerhetssonen. Invasjonen førte imidlertid med seg en rekke uante konsekvenser - blant annet etableringen av Hizballah.

Hizballah er et ektefødt barn av Israels invasjon og okkupasjon av Libanon i 1982. Partiet ble raskt en sentral aktør i libanesisk politikk og var i perioden 1982 til 1990 en av mange lokale militser som tok aktivt del i borgerkrigen. Da krigen tok slutt i 1990, ble alle militser avvæpnet, med unntak av Hizballah. Partiet ble uoffisielt utnevnt til «motstandsbevegelse» mot Israels okkupasjon av Sør-Libanon - velsignet av Syria, som praktisk talt kontrollerte Libanon.

En av Hizballahs målsettinger har hele tiden vært å få Israel ut av Libanon. Partiet brukte geriljataktikk i sin frigjøringskamp og ble dermed av Israel og USA raskt ansett som en terroristorganisasjon. Ser man imidlertid på konsekvensene av Hizballahs virksomhet, så er det liten grunn til at dette partiet skulle bli verdenskjent. I perioden 1992- 1999 forårsaket Hizballah-angrep 14 sivile dødsfall. Hizballah nådde tilsynelatende sitt mål 25. mai i fjor. Israel trakk seg ut, og FN anså resolusjon 425 som oppfylt. Likevel fortsatte Hizballah sine angrep, denne gang i og ved Shebaa-farmene på grenseområdet mellom Libanon og Golan i Syria. For å forstå dette er det viktig å skille mellom den internasjonale grensen mellom Israel og Libanon og grensen mellom Libanon og israelskokkuperte Golan. Den førstnevnte ble godkjent av begge stater så tidlig som i 1949, og respekteres av begge parter i dag. Denne grensen er også den eneste grensen som er gjensidig anerkjent av både Israel og en nabostat. Problemet er grensen mellom Libanon og israelskokkuperte Golan i Syria. Og her ligger Shebaa-farmene.

Landsbyen Shebaa ligger sørøst i Libanon, og de tilhørende farmene strekker seg ut i Golan. Dette er i dag et ubebodd område, kun besatt av israelske militære installasjoner. Shebaa-farmene ligger svært strategisk til både for Libanon, Syria og Israel. Farmene tilhørte Libanon fra 1923 til 1950-tallet, men ble deretter gradvis okkupert og kontrollert av Syria. Da Israel okkuperte Golan i 1967, okkuperte de dermed også Shebaa-farmene. Israel mener følgelig at området tilhører Golan. Det mener også FN, og Shebaa-farmene faller dermed inn under FNs resolusjon 242, som krever Israels tilbaketrekning fra områder okkupert under seksdagerskrigen i 1967. Problemet er at Libanon mener Shebaa-farmene faller inn under den allerede oppfylte resolusjon 425, siden Shebaa-farmene opprinnelig var libanesisk.

Libanon har dermed et kinkig problem. Målsettingen om å frigjøre Shebaa-farmene deles av de fleste libanesere, men det er uenighet hvordan dette bør skje. I og med at det er konsensus i Libanon om at Shebaa-farmene er libanesisk territorium, godtar libanesere ikke uten videre Israels og FNs tolkning av resolusjon 425. I dag er det Hizballah og UNIFIL som dominerer i sør.

Hvilke ulike løsninger finnes? Umiddelbart kan man trekke frem to scenarier: et basert på militær motstand, et annet basert på diplomati. Førstnevnte strategi brukes i dag av Hizballah og støttes av mange libanesere - i praksis også av myndighetene i Libanon og Syria. Det er imidlertid verdt å merke seg at Hizballah begrenser sine angrep utelukkende til den 11 kilometer lange grensen ved Shebaa-farmene, et område som i dag er uten sivilbefolkning. Hizballah har videre, ifølge generalsekretær Sayyed Hassan Nasrallah, ingen ambisjoner om militære aksjoner mot Israel selv. Hizballah er med andre ord ingen trussel mot Israel - i motsetning til hva man ofte hører i media.

Problemet med Hizballahs militære motstand er økt spenning i regionen. Med Sharon ved roret i Israel, så leker Syria og Libanon med ild ved å la Hizballah være militært aktive i Sør-Libanon. Skulle Israel miste mange menn i Shebaa, er det liten garanti for at ikke Israel går til angrep på flere syriske militære installasjoner i Libanon, i verste fall angrep på syrisk territorium. Svarer Syria på et slikt angrep, har vi en alvorlig væpnet konflikt på gang.

Hizballah-strategien har i tillegg et legitimitetsproblem. Siden FN har godkjent den nye libanesiske grensen, den såkalte Blue-Line, er voldelige aksjoner i Shebaa ikke en kamp kun mot Israel, men også en kamp mot FN. Syria, Libanon og Hizballah sitter dermed trolig i dag med det korteste strået.

Den andre strategien for å løse Shebaa-problemet er via internasjonal lov og diplomati. Det finnes klare prosedyrer for godkjenning og legitimering av internasjonale grenser. Den libanesiske regjering må i første rekke sammen med regimet i Syria sende en offentlig erklæring til FN om hvor grensen går. Dermed har Israel og FN noe konkret å forholde seg til. Hvis Libanon og Syria blir enige om grensedragningen mellom sine respektive landområder, kan FN etter hvert legalisere den nye grensen i og med at FN anser Golan som syrisk territorium. Dermed kan også Blue-Line bli flyttet til å inkludere Shebaa-farmene. Problemet er at Syria aldri formelt og direkte har anerkjent Libanons grenser og suverenitet. Det har heller aldri vært diplomatisk utveksling mellom Libanon og Syria. Sistnevnte har økonomisk og ideologisk interesse av å dominere libanesisk politikk. Regimet i Damaskus tror blant annet at de kan bruke Hizballah og Libanon som et pressmiddel mot Israel.

Syria har dermed ingen interesse av noen snarlig løsning på Shebaa-konflikten. For det første må Syria, i hvert fall indirekte, anerkjenne Libanons grenser og suverenitet, noe de per i dag ikke ønsker. For det andre vil Syria ved en eventuell løsning av Shebaa-konflikten miste hva de tror er pressmekanismer for fremtidige forhandlinger med Israel.

Situasjonen er dermed fastlåst. Syria ønsker ingen diplomatisk løsning, og Israel har inntil videre FN på sin side. Som så mange ganger tidligere er Libanon igjen blitt en brikke mellom sterkere stater. Hizballah fortsetter sin militære strategi med ryggdekning fra Syria, og Libanon kan kun håpe at lavintensitetskonflikten ved Shebaa ikke blusser opp.