Hjalp tysk raseideolog

«... Du aner ikke for en vidunderlig overgang det er å komme til en karakterfast rase efter å ha hatt så mye med Frankrike å gjøre.»

Thor Heyerdahl var i 1938 henrykt over å «komme til en karakterfast rase» i Nazi-Tyskland. I Berlin ga han Hitlers fremste raseideolog en hodeskalle.

Det kommer fram i første bind av Ragnar Kvam jr.s biografi om eventyreren Thor Heyerdahl som lanseres i morgen.

I et brev til sin mor Alison i februar 1938 beskriver Heyerdahl møtet med den tyske professoren Hans Günther: Han «er en av det nye rikets ledende menn, håper han kan hjelpe oss, han har bedt oss skaffe sig hoder, da det er hans spesialitet.»

Hodeskallen hadde Heyerdahl tatt med seg fra Marquesas-øyene hvor han og kona Liv hadde bodd i ett år. Kontakten til Günther ble knyttet fordi hans kone, Magda, var en venninne av moren til Thors daværende kone, Liv.

I 1922 ga Günther ut boka «Rassenkunde des deutschen Volkes.» Günther postulerte at det ikke lenger fantes rene raser blant menneskene. Med ved å unngå ytterligere oppblanding, ville det tyske folk igjen kunne utvikle det nordiske raseideal.

Boka solgte i store opplag og kom til å danne det teoretiske grunnlaget for nasjonalsosialistenes raseteorier. Ifølge Kvam jr. ble Günther regnet som det nye Tysklands ledende raseantropolog.

Naiv?

Gunther var henrykt over hodeskallen og Kvam antar at professorens håp var at den ville bidra til ytterligere opplysning om stillehavsfolket tilhørte den ariske rase. «Møtet med Hans Günther hadde altså en vitenskapelig ramme, og litt samtale om Norge og båndene dit ble det sikkert også tid til. Det er likevel underlig å legge merke til hvor lite utviklet Heyerdahls motforestillinger på dette tidspunkt synes å ha vært mot det nasjonalsosialistiske Tyskland, enn si møte en framtredende representant for det nye regime. Vel hadde han i et drøyt år vært på avstand fra utviklingen i landet, der jøder nå ble klynget opp i lyktestolpene, og opposisjonelle i økende grad måtte avfinne seg med et liv i konsentrasjonsleirer. Men alt før han forlot Norge, hadde det nye, nazifiserte Tyskland vært på de flestes lepper(...) Å bistå Hitlers fremste raseideolog med antropologisk materiale vitner ikke om teft. Det vitner snarere om politisk naivitet, sprunget ut av en vedvarende mangel på interesse for prosessene i et moderne samfunn. Men Heyerdahls mangel på motforestillinger mot Günther og hans virke kan også forklares med at han rent faktisk satte pris på det han i februar 1938 fikk oppleve av tysk mentalitet.», skriver Kvam.

Fæle franskmenn

I brevet til moren beskriver Heyerdahl ankomsten i Marseille, hvor båten fra Stillehavet la til. «Vi har begge en sann forakt for alt som er fransk. Et falskere, uhøfligere og mer ukultivert folk kan ikke finnes så snart man har med den jevne borgerstand å gjøre(...)Vi har fått livsvarige komplekser mot det landet. Skittent, uoplyst, egoistisk, umoralsk og uhøflig i alt undtagen fraser og ord (...) Du aner ikke for en vidunderlig overgang det er å komme til en karakterfast rase efter å ha hatt så mye med Frankrike å gjøre.»

Brevet viser ifølge Kvam at han nærer forakt for polynesierne, som han og kona hadde levd sammen med i et år.

«Thor Heyerdahl vendte tilbake fra naturen i Stillehavet med interesse for kulturell annerledeshet. Man han brakte også med seg fordommer som viser at han foreløpig var uten en dypere forståelse for annerledesheten.»

Heyerdahl ville selge samlingen av etnologiske gjenstander fra øyene som han mente var verdt 20 000 kroner, noe som utgjorde flere årslønner på den tida. «Han kan derfor ikke utelukkende hatt vitenskapsmannens eller samlerens motiver for å tilegne seg materialet, men også forretningsmannens.»

Pakk og prostituerte

I et intervju med avisa Teledølen kommer Heyerdahls forakt for polynesierne til syne. Når han blir spurt om kolonimakten Frankrike gjorde nok for å bedre tilstandene på Marquesas-øyene, svarer han:

«Frankrike er simpelthen lei pakket, og det er i grunnen forståelig (...) De gjorde det umulig for oss å bo der lenger, ondskapsfulle og vemmelige på alle måter var de (...) Noe slikt som det vi kaller kjærlighet er et fullstendig ukjent begrep for dem, hver eneste kvinne på øya er en prostituert (...)

«På samme måte som han manglet forståelse for de politiske prosesser i sin egen del av verden, manglet han forståelse for sammenhengene mellom koloniherrenes maktbruk og de innfødtes begredelige situasjon.», konkluderer Kvam.

Pyse i barndommen

Kvams biografi omhandler perioden fram til Kon Tiki-ekspedisjonen 1947. Hvis den flåten hadde sunket, ville Thor Heyerdahl ha vært den første som ville ha gått til bunns. For da hadde han ennå ikke lært seg å svømme. Den store eventyreren hadde vannskrekk etter at han i barndommen holdt på å drukne to ganger. Faren til Heyerdahl fortvilte over at sønnen ble betraktet som en pyse. Han lokket med fem- og tikronesedler for å få Thor til å lære seg å svømme.

«For Thor er det en formue, men det hjelper ikke. Han blir stiv som en stokk bare han kjenner vannet risle rundt anklene.» skriver Kvam.

Årsaken er minnet fra den gang han lå under isen i Herregårdsdammen og trodde han skulle drukne. Etter at han enda en gang holder på å stryke med i vannet, bestemte Thor seg for aldri å prøve å svømme igjen.

Mannen som seinere ble hyllet som en modig helt var i det hele tatt «den minste, svakeste og dummeste i klassen», ifølge biograf Kvam jr.

Kompleksene i barndommen var så sterke at han nektet å bruke briller da det ble klart at han var nærsynt. Han ville ikke tåle å blottlegge enda en svakhet.

Thor Heyerdahl døde i 2002, 87 år gammel.

BIOGRAFEN: Ragnar Kvam jr. har skrevet bok om Thor Heyerdahl. Første bind kommer i morgen.
EVETYREREN: Thor Heyerdahl fotografert med sin schäfer Reina på sin eiendom på Tenerife i februar 2002.