SKIVEBOM: At Norge tvangsreturnerer flere afghanere enn noe annet land i Europa er ikke noe å være stolt av, mener Bjørn Tore Godal, medlem av Oslo Arbeiderparti. Her er den tidligere utenriksministeren og lederen av det regjeringsutnevnte Afghanistanutvalget fotografert ved en tidligere anledning. Foto: Per Ervland
SKIVEBOM: At Norge tvangsreturnerer flere afghanere enn noe annet land i Europa er ikke noe å være stolt av, mener Bjørn Tore Godal, medlem av Oslo Arbeiderparti. Her er den tidligere utenriksministeren og lederen av det regjeringsutnevnte Afghanistanutvalget fotografert ved en tidligere anledning. Foto: Per ErvlandVis mer

Arbeiderpartiets innvandringspolitikk:

Hjelp i nærområdene er dessverre ikke hele svaret

Tror vi det, blir det skivebom, ikke blink.

Meninger

«Å ta maten ut av munnen på barn i flyktningleirer for å fø på norske asyladvokater». Det er det vi driver med i dag, ifølge Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani. Det framgår at dette er noe han foreløpig mener selv, men at Arbeiderpartiet ikke har konkludert. Det siste er det nok mange som er glade for.

Det er lett å være enige om at verdens flyktningproblemer primært bør løses ved hjelp til de områdene flyktningene kommer fra. Men det er dessverre ikke hele svaret. Om vi tror det, blir det skivebom, ikke blink.

Krig og elendighet skaper flyktningstrømmer selv i områder der det drives mye bistand. Et nærliggende eksempel er Afghanistan. Der har Norge har siden 2001 anslagsvis brukt 11 milliarder kroner i bistand, uten at krigshandlingene har avtatt. Sikkerhetssituasjonen synes verre enn på lenge.

Burde vi sammen med andre NATO-land ha stengt Afghanistans grenser og bedt traumatiserte sivile holde seg hjemme, selv om de følte fare for livet? Selvsagt ikke. Ingen stater støtter en slik linje.

Asylinstituttet lar seg ikke begrense til meget små grupper, for eksempel tyrkiske offiserer som søker flukt i Norge, som Masud Gharahkhani nevner som et eksempel på det ønskverdige når det gjelder norske avgrensninger. Det ville være i strid med FNs flyktningkonvensjon.

Selvsagt kan Norge ikke være åpent for alle flyktninger og asylsøkere som gjerne vil komme. De fleste vi tar imot bør være kvoteflyktninger som Høykommissæren for flyktninger har prioritert. Men Europa, som Norge er en del av, må forholde seg til de som av nød kommer seg hit uten at FN eller andre har klart å regulere strømmen.

De fleste EU-landene anført av Tyskland, Frankrike og Italia ønsker et solidarisk system der ingen skal ta alle, men alle skal ta noen. De motarbeides av noen av sine østlige medlemmer, særlig Ungarn, der høyrepopulismen og fremmedfrykten er særlig sterk.

Norge bør velge riktig side i dette europeiske bildet.

Masud Gharahkhani har rett i at flyktningutfordringene i Afrika, som i stor grad er økonomisk betinget migrasjon, bør besvares med en massiv utviklingsinnsats. Her skyter min venn Masud blink.

Men bildet ser annerledes ut i Afghanistan og Midtøsten, særlig Syria og Irak, der krigshandlinger og terror driver mennesker på flukt. Vi kan ikke la være å forholde oss til det, i påvente av fred, økonomisk og sosial utvikling.

Afghanistan er illustrerende. Fra 2015 til 2017 kom det 433 000 afghanere til Europa, 46 000 av dem til Sverige, 7500 til Norge.

Vi har tatt en del ansvar og ganske mange har fått varig opphold, også ved hjelp av gode asyladvokater. Var det galt? Burde de ikke fått den bistanden? Og på tross av dette, tvangsreturnerer Norge flere afghanere enn noe annet land i Europa. I årene 2015-2017 var det 692 personer. I 2016 utgjorde det 65 prosent av Europas tvangsreturer av denne gruppa.

Skal denne Europa-rekorden legge den framtidige malen for norsk flyktningpolitikk? Svaret bør være NEI, ganske særlig for Arbeiderpartiet. Denne andelen kunne antakelig ha vært lavere med bedre og mer tilgjengelig advokatbistand, men framfor alt med en annen politikk, uten Frp-ambisjonen om nettopp å ha Europa-rekord i slike utsendelser. Alternativet kunne for eksempel heller være å tilstrebe et normalt EU-gjennomsnitt.

Skal vi være stolte av alle utsendelsene? Stortingsflertallet, anført av Arbeiderpartiet, mente i fjor høst åpenbart nei. Medlemmer, tillitsvalgte og hele partilag landet rundt fant det vanskelig å kunne sitte stille og se på at enslige unge ble returnert til land der sikkerhetssituasjonen ble stadig verre.

Uavhengig av honorarene til asyladvokater og den daværende justisministeren, syntes et stort flertall i Arbeiderpartiet at det var uakseptabelt å vite at ungdom rømte til en tilværelse under broene i Paris, brøt sammen psykisk og i verste fall tok sine egne liv.

Mange som nå ville vært klare for utsendelse vil derfor få sine saker prøvd på nytt i de nærmeste ukene. Dette gjelder dessverre ikke mange av de vettskremte på ny flukt i Europa fra norske mottak, som vi ikke lenger får tak i, eller de som ikke tør prøve seg i Norge på ny. Antakelig heller ikke de 35 unge afghanerne som etter anke uten reell behandling, fikk sin sak forverret.

Noen får fortsatt hjelp både fra verger, advokater og andre for å trygge sine rettigheter, om de ikke igjen velger å rømme fra Norge. Gal ressursbruk? Vi lever heldigvis i en rettsstat, der det aldri bør bli noe argument at bistand til å få prøvd sine individuelle rettigheter bør avskjæres fordi det går ut over utviklingsbudsjettet.

Mye taler for en raskere saksbehandling i asylpolitikken, men det vil stille større krav til rettssikkerheten, ikke mindre. Ønsket om å unngå fordyrende prosedyrer gjelder selvsagt også utlendingsmyndighetene. Når disse har anket Farida-saken, med det resultat at både tingretten, lagmannsretten og nå endelig Høyesterett har avvist UNEs anke, bør det mane til ettertanke om statens ressursbruk.

Når mange av de asylsakene NOAS og andre tar opp til ny behandling ender med positivt vedtak for søkeren, er det et tankekors. Og en god ting for rettssikkerheten.

Å gå løs på advokatene er en skivebom. De bør iallfall ikke ta det personlig!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook