«Å ta maten ut av munnen på barn i flyktningleirer for å fø på norske asyladvokater». Det er det vi driver med i dag, ifølge Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani. Det framgår at dette er noe han foreløpig mener selv, men at Arbeiderpartiet ikke har konkludert. Det siste er det nok mange som er glade for.

Det er lett å være enige om at verdens flyktningproblemer primært bør løses ved hjelp til de områdene flyktningene kommer fra. Men det er dessverre ikke hele svaret. Om vi tror det, blir det skivebom, ikke blink.

Krig og elendighet skaper flyktningstrømmer selv i områder der det drives mye bistand. Et nærliggende eksempel er Afghanistan. Der har Norge har siden 2001 anslagsvis brukt 11 milliarder kroner i bistand, uten at krigshandlingene har avtatt. Sikkerhetssituasjonen synes verre enn på lenge.

Burde vi sammen med andre NATO-land ha stengt Afghanistans grenser og bedt traumatiserte sivile holde seg hjemme, selv om de følte fare for livet? Selvsagt ikke. Ingen stater støtter en slik linje.

Asylinstituttet lar seg ikke begrense til meget små grupper, for eksempel tyrkiske offiserer som søker flukt i Norge, som Masud Gharahkhani nevner som et eksempel på det ønskverdige når det gjelder norske avgrensninger. Det ville være i strid med FNs flyktningkonvensjon.