PSYKISK HELSE: Ingen sykdom koster samfunnet mer enn depresjon, på andreplass kommer angst og på tredjeplass alkoholmisbruk. Psykiske lidelser koster Norge 60-70 milliarder kroner i året.Foto: Morten Holm / Scanpix
PSYKISK HELSE: Ingen sykdom koster samfunnet mer enn depresjon, på andreplass kommer angst og på tredjeplass alkoholmisbruk. Psykiske lidelser koster Norge 60-70 milliarder kroner i året.Foto: Morten Holm / ScanpixVis mer

Hjelp, jeg må jobbe

Psykiske lidelser er hovedårsaken til at unge mennesker søker hjelp på NAV, og ikke klarer å jobbe. Det må være utgangspunktet for debatten om trygd, skriver Geir Ramnefjell.

Humorprogrammet «Torsdag kveld fra Nydalen» har en parodi på Lars Monsen-programmet «Ingen grenser», som antakelig er mer presis enn de fleste tenker over. I stedet for at deltakerne har fysiske handikap, sliter de med mentale utfordringer. Riktignok kraftig karikerte, som «for jovial», «tar alt bokstavelig» og «alltid ironisk». Sammen utgjør de uansett en dysfunksjonell helthet, som har store problemer med å bevege seg mot målet. Parodien setter fingeren på et alvorlig og tankevekkende samfunnsproblem, som også har støtte i statistikk: 70 prosent av uføretrygdkostnadene blant unge skyldes psykiske lidelser. Ingen sykdom koster samfunnet mer enn depresjon, på andreplass kommer angst og på tredjeplass alkoholmisbruk. Psykiske lidelser koster Norge 60-70 milliarder kroner i året.

Vi kan altså snakke så mye vi vil om late ungdommer som heller vil gå på NAV enn å jobbe, og om 70 kroner dagen for sosialklienter. Vi kan diskutere om andelen uføre er høy eller lav. Vi vet uansett at den er på rundt 350 000, om lag 9 prosent av den voksne befolkningen, og at andelen er stabil innenfor alle aldergrupper - bortsett fra unge, der det har blitt cirka 1700 flere uføretrygdede de siste ti årene. Psykiske lidelser er uansett den klart viktigste grunnen til at folk ikke klarer å jobbe, og det er dette som bør være utgangspunktet for en fruktbar diskusjon om hva vi kan gjøre for at flere av oss får et bedre liv. Og debatten engasjerer, i alle fall hvis vi skal måle ut fra engasjemtet i trygdedebatten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vegard Skjervheim, en ung mann på arbeidsavklaringspenger, skrev en kronikk i Dagbladet før påske som vakte stor oppsikt. «En ‘trygdesnylters’ bekjennelser» er vår mest leste debattartikkel på nett noensinne, med over 180 000 sidevisninger. Selv om han ikke sa rett ut at han hadde en diagnose, var det i underteksten tydelig å lese at ikke alt i livet hans har vært helt enkelt - selv om han har vokst opp i en trygg familie. Han møtte en storm av sinte tilbakemeldinger, men også noen som forsto. De som forsto har kanskje noe innsikt i hvor bredt psykiske lidelser rammer samfunnet. En femtedel vil oppleve depresjon i løpet av livet, en fjerdedel vil ha angstopplevelser. Halvparten av oss vil bli rammet av psykiske lidelser en eller annen gang i løpet av livet.

Hva kan gjøres? Skjervheim ønsket å sette fokus på blant annet presset om selvrealisering, en samfunnstrend som han mener kan gi negative psykiske reaksjoner hos mange. Du trenger bare å snu seg rundt i samfunnet og se kjendisdyrkingen og selvpromoteringstrenden for å forstå at han har et poeng. Det er underlig å tenke seg tiltak for å begrense dette, men debatten er viktig - og den har Skjervheim definitivt bidratt til.

Under dette kulturelle lokket, finnes det også mer konkrete punkter i samfunnet hvor det er mulig å se forbedringer som vil kunne forebygge en del typer psykiske lidelser. Assisterende direktør i Nasjonalt folkehelseinstitutt, Arne Holte, har pekt på en rekke mulige tiltak. Et av dem er fagutdannede førskolelærere, som er en akutt mangelvare etter barnehageløftet. I lys av de enorme kostnadene sykdommene påfører samfunnet, er førskolelærerne «antakelig Statens mest lukrative investeringsobjekt», skriver han i en kronikk i Dagsavisen.

Den høye frafallsprosenten på videregående skole er definitivt bekymringsfull. Å falle ut av mønsteret i en slik fase av livet er kritisk, og det gjelder i snitt hver tredje elev som begynner på videregående. Yrkesfagene drar statistikken opp, med opp mot 50 prosent frafall. Det er åpenbart at noe ikke fungerer som det skal. Et relativt krevende mattepensum som ikke føles relevant for den yrkesretningen man har valgt, trekkes fram som en sterkt demotiverende faktor for mange.

Ser vi på fattigdom i Norge, så viser en Fafo-rapport at barnefattigdommen er på rundt 8 prosent. Det vil si at over 85 000 barn lever i fattigdom. Tallet øker. Fattigdom i Norge betyr at for eksempel barn er utelukket fra å delta på arrangementer, sportsaktiviteter og andre ting. Det fører til begrensinger i de muligheter man har til å påvirke sin egen livssituasjon og til å ta sine egne valg.

Sykeliggjøring er selvfølgelig en relevant innvending. Det er mulig vi noen ganger diagnostiserer normale reaksjoner. Gode arbeidsmarkedstiltak der NAV-klienter kommer seg inn i jobb til tross for mentale utfordringer, og der den psykiske helsa forbedres som en følge av det - viser at problemene er overstigelige, for noen. Slike eksempler er gledelige, men det må ikke få oss til å tro at problemene først og fremst ligger hos den enkelte. Barneversstatistikken er en grei indikator: Nær 50 000 barn og unge mottok tiltak fra barnevernet i løpet av 2010, en økning på 7 prosent i forhold til året før. Et enormt tall.

Privilegerte mennesker, ja helt vanlige middelklassefolk, har ofte ikke den minste anelse om hva det vil si å vokse opp i vanskelige eller ødeleggende omgivelser. Selv om Norge er et godt land å bo i for de fleste, skjuler det seg til dels store lidelser som er dagligliv for svært mange mennesker. Disse - de aller mest sårbare i samfunnet - fortjener vår aller dypeste respekt.