TRUENDE SMITTE:  Helsearbeidere i beskyttelsesdrakter. De jobber for Leger uten grenser i Liberias hovedstad Monrovia. Foto: AFP / NTB Scanpix
TRUENDE SMITTE: Helsearbeidere i beskyttelsesdrakter. De jobber for Leger uten grenser i Liberias hovedstad Monrovia. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Hjelp når det gjelder

Ebola er beretningen om en unødvendig epidemi. Er du rik og hvit er du også veldig trygg. Hvis du ikke er modig nok til å prøve å hjelpe, da.

Kommentar

En norsk helsearbeider har kommet hjem, smittet av Ebola. Det er en dokumentasjon av stort mot. Hun har med åpne øyne beveget seg inn i en risikosone for å hjelpe andre. Totalt finnes det et titall nordmenn blant helsearbeiderne som sammen med tusener av helsearbeidere nå kjemper for å temme Ebola-epidemien. Det triste er at den sannsynligvis aldri hadde kommet ut av kontroll, hvis bare verdenssamfunnet i tide hadde satt inn ressursene som trengtes for å være forberedt.

Ebola er en svært dødelig sykdom. Men den er ikke veldig smittsom. Ebola smitter gjennom fysisk kontakt med kroppsvæske, enten det er blod, diare, oppkast eller spytt. Men den smitter ikke gjennom luft. Du kan bli smittet ved berøring av objekter som har vært i kontakt med viruset, men på slike flater lever viruset kortere enn i væske. Bærere av viruset er ikke smittsomme for andre før sykdommen bryter ut. Dersom man har ressurser til å følge opp folk som har vært i kontakt med Ebola-syke i tre uker og så har en karanteneplass klar til dem dersom de er smittet, ville Ebola vanskelig kunne spre seg. Tilfellene ville forbli enkelttilfeller som en sjelden gang rakk å smitte en person til. Slik har vi det i Norge. Slik har de det ikke i Liberia, Sierra Leone eller Guinea. De tre landene som er hardest rammet av Ebola er tre av verdens fattigste land, med tre av verdens dårligst utbygde helsevesen.

Liberia har totalt 44 leger i et land med 4,4 millioner innbyggere. I Sierra Leone bor det femti tusen innbyggere for hver doktor. Og i disse landene har hittil 208 helsearbeider mistet livet i Ebola-epidemien. De måtte arbeide uten tilstrekkelig beskyttelse mot smitte. Det som finnes av helsevesen har nærmest brutt sammen. Pasienter med andre sykdommer kan enten ikke få hjelp, eller de tør ikke oppsøke den av redsel for å bli smittet. Dette betyr at det fortsatt er større risiko for at innbyggerne dør av andre sykdommer enn av Ebola, selv midt i en epidemi. I Vest-Afrika området dør 100000 mennesker årlig av malaria. I de rammede landene vil dødstallene nå øke. Diaré dreper. Det samme gjør kolera. Ebola-epidemiene får mere oppmerksomhet.

Poenget er slett ikke å bagatellisere Ebola. Poenget er at epidemi-utbruddet må sees i sammenheng med den helsemessige, økonomiske og sosiale situasjonen den har brutt ut i. Ebola har sannsynligvis blitt overført til mennesker fra flaggermus. Virussykdommen har vært kjent siden 1976. Den har flammet opp med jevne mellomrom, men dette er den største epidemien vi har sett. Dette skjer dels fordi sykdommen har fått spre seg fra små isolerte landsbyer til tettere befolkede by og slumområder, dels fordi befolkningen er mer mobil enn tidligere, dels fordi borgerkrig og vold har gjort befolkningen skeptiske til myndighetene som burde hjelpe dem.

Men det har særlig skjedd fordi verdenssamfunnet ikke har klart å ha gode beredskapsplaner for slike epidemi-utbrudd, og verden har heller ikke reagert raskt nok eller samlet nok når epidemien ble kjent. Tiltakene skulle vært bedre koordinert. Det er langt lettere å temme en slik epidemi i en tidlig fase, før smitten har spredd seg over store områder, i flere land. Utstyr og opplæring skulle vært brakt ut tidlig, før man trengte å frakte inn så mye av det. Legemiddel-vitenskapen skulle investert mer i mulig behandling av Ebola. Men det er større lønnsomhet i medisiner til rike forbrukere i vesten enn i medisin til få og fattige landsbybeboere i isolerte jungelstrøk. Vi visste at epidemien ville komme, vi visste bare ikke når. Verden tok det med ro.

Uten hjelp utenfra må innbyggerne stelle sine syke kjære selv, hjemme. Det betyr kontakt med de kroppsvæskene som bærer smitten. Uten hjelp utenfra må de begrave sine døde selv. Den siste omfavnelsen blir neste smittespredning. Kvinner er omsorgsgivere. Det dør nå langt flere kvinner enn menn av Ebola. Selv med god hjelp utenfra er det ikke lett å fortelle mødre at de må røre sine dødssyke barn, eller barn ikke må hjelpe sine syke og hjelpeløse foreldre. Finnes det heller ingen annen hjelp enn familiens blir det umulig.

Derfor er den hjelpen helsearbeidere som den ebola-rammede norsk kvinnen har gitt så modig og viktig. Nå trengs alle disse frivillige, sammen med effektiv spredning av utstyr. Og så må vi bruke denne epidemien til å sikre effektive globale lagre og beredskapsplaner for framtida, heller enn å bekymre oss for mye om epidemien også kan ramme Norge. Det er ikke her det brenner.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook