Hjelp og uhjelp

Alle vil hjelpe der nøden rår. Mot slutten av det 20. århundre har vi på en særegen måte fått merke dette i vårt eget land, ved de appellene om hjelp til Russland som jevnlig reises i media.

Hver høst bringer fjernsynet mistrøstige bilder fra barnehjem i Murmansk. Tomme butikkhyller griner mot en, inntullede, frysende gamle taler sitt tydelige språk. Og budet går om å gi mat og klær. Trailere med hjelp til Russland, mat til Murmansk, tordner over grensen. Slik de i de seinere åra har gått til Baltikum og Polen, land befridd fra kommunismen som trenger en ekstra solidaritet.

Praktisk humanisme

Dette er elementært, det er menneskelig. Folk gir når behovet reises, det er et av de fineste trekkene ved den praktiske humanismen som er utviklet gjennom dette århundret.

Det begynte for alvor med «Wiener-barna» etter første verdenskrig, fortsatte med Nansens hjelpeaksjoner i 1920-årene, strakte seg videre til aksjoner for jordskjelvrammede og katastrofeofre. I en særstilling sto hjelpen til millionene av «displaced persons» etter 1945. Hjelpeaksjonene omfattet fra 1950-tallet Afrika og ble globalisert i fjernsynets tid (Biafra 1967- 70). De er alt i alt uttrykk for noe genuint i det 20. århundre.

På 1800-tallet var slike hjelpeaksjoner nærmest uhørt. De fleste stater forbød vanlige mennesker å engasjere seg i et annet lands ve og vel, dets styresett og statsform, som jo disse aksjonene impliserer. Å fornærme et fremmed land var direkte straffbart etter loven.

Det globale budet om at man skal bry seg med hvordan folk lever i andre land, er faktisk noe helt nytt med vårt århundre.

Hjertets pil

Spørsmålet er om vi nå tar dette budet litt vel langt.

Nøden i Russland, som beveger oss så sterkt om høsten, kan jo saklig sett diskuteres. En ny FAFO-rapport, avgitt rett etter at fjernsynets aksjon for hjelp til Murmansk, slår fast at det ikke hersker noen nød i området, selv om livet er trist og vanskelig for mange. «Loslitt tristesse, mer enn nød,» karakteriserer rapportansvarlig Erik Hansen situasjonen som.

Likevel må selvfølgelig folk få gi det de vil. Når motivet er nestekjærlighet, kan ingen forskningsrapport sette grensen. Peker hjertets pil mot Russland, går hjelpen dit.

Men dette åpner et videre dilemma enn spørsmålet om hvor hjelp skal rettes. Nettopp i vårt naboland ser vi hvordan en hel stat nå bygges opp på utvikling av lokale klientøkonomier.

Miljøtiltak

Det russiske statsbudsjettet er meget lite, faktisk ikke større enn Norges. Offentlige tjenester utvikles i stedet gjennom systematisk bruk av givere fra utlandet. Samarbeids- og vennskapsbyer i vest bygger opp offentlige tjenester som politi, vannverk, helsestell. Finansmannen George Soros tar hånd om store deler av skoleverket. I nordområdet satser som kjent Norge svære summer på offentlige miljøtiltak, som del av et mye større mønster.

Tidsskriftet The Economist gjorde nylig et overslag over hvor stor del av offentlig sektor i det tidligere Sovjet som baseres på donasjoner utenfra. Resultatet er forbløffende. På mange måter ser vi vrengebildet av en selvstendig stat: Russland blir en klientnasjon, på god vei til å leve på gaver og innrette seg etter internasjonal forsorg.

At dette på sikt bringer politisk instabilitet, er sannsynlig. At det forsinker, kanskje ødelegger muligheten for en normalt fungerende russisk økonomi, er sikkert. Jo mer vi gir, desto dypere synker landet ned i klientøkonomien.

Gavetrang

Det er etter hvert erkjent fra andre områder av verden at tradisjonell u-hjelp kan virke mot sin hensikt. Den gang «Indiahjelpen» kom i gang i 1952, var dette riktig nok ukjent. Men i dag vet vi at atskillige u-hjelpsmilliarder ikke bare har vært bortkastet, men direkte kontraproduktive. Det er på tide å reise samme spørsmål overfor det tidligere Sovjetunionen.

Men - hva da med trailerne med leketøy, varme gensere og PC-er fra i fjor? De buldrer over grensene og vil fortsette å gjøre det, så lenge fjernsynsbildene utløser hjelpetrang og nestekjærlighet - de fineste egenskapene vår århundre har frambrakt.

Forholdet mellom privat gavetrang og offentlig økonomi er et av de genuine dilemmaene det 20. århundre har skapt. Vil neste århundre bringe en løsning?