VANSKELIG TILFELLE: — Vår hovedoppgave, foruten å få adekvat hjelp til vår sønn, er å informere de ansvarlige så ingen kan si: «Dette visste vi ikke!» skriver foreldrene. Illustrasjonsfoto: Adrian Øhrn Johansen
VANSKELIG TILFELLE: — Vår hovedoppgave, foruten å få adekvat hjelp til vår sønn, er å informere de ansvarlige så ingen kan si: «Dette visste vi ikke!» skriver foreldrene. Illustrasjonsfoto: Adrian Øhrn JohansenVis mer

Hjelp oss ut av uføret!

Vår sønn har ramlet mellom alle stoler. Han er psykisk syk og har sittet i varetekt i månedsvis.

Meninger

Vi har havnet i samfunnets store fallgruve. Vår sønn har havnet imellom alle tenkelige stoler, mellom psykiatri/rus og kriminalomsorg. Vi, foreldrene, har vært fraskilt og har levd hver for oss og i nye forhold i mange, mange år. Men vi samarbeider godt og har fullt fokus i saken om vår yngste sønn. Vår hovedoppgave, foruten å få adekvat hjelp til ham, er å informere de ansvarlige så ingen kan si: «Dette visste vi ikke!»

En ressurssterk ungdom med gode karakterer og høyt engasjement for samfunnet, en som blant annet var elevrådsleder, gikk i demonstrasjonstog og holdt taler for forholdsvis store forsamlinger, kom bort i rus. Hva som den gang kom først av høna og egget, psykiatri og rus, vet verken vi eller de sakkyndige vi har snakket med.

Men da han var 21 år, måtte vi legge ham inn på tvang. Det var for så vidt enkelt, for han hadde, tross sine psykoser, stor tillit til oss foreldre. Han mente den gang verden sto ved sin ende. I tillegg ville han redde alle barna som media da var veldig opptatt av: En stor pedofiliring som var avslørt og var førstesidestoff. Det var hans ansvar å redde disse barna fra misbruk, mente han. Derfor kjørte han blant annet rundt med en øks bak i bilen. Øksa var hans våpen i krigen mot de pedofile.

Sånn var hans virkelighet. En virkelighet som kunne blitt utrolig farlig. Selv om hans intensjoner i utgangspunktet var gode nok, kunne det jo blitt fatalt og endt med en katastrofe om han eksempelvis hadde blitt stoppet i en bilkontroll. Han ville antakelig ha trodd han skulle hindres i å redde de stakkars barna. I slike ekstreme tilfeller må jo pårørende ta ansvar og få sine syke innlagt for hjelp.

Han fikk antipsykotiske medisiner som han brukte flittig i 12-13 år. I disse årene gikk det forholdsvis bra. Han balanserte stort sett livet, men hadde tilløp til psykose ved store stressende hendelser som 9/11-2001. Han fortsatte også med medisin i de mange årene hvor han var stoffri. I den tiden etablerte han seg med samboer, barn, hus og jobb (hvor han raskt ble leder). Så kom en periode med et helvete, med rus (for ham og samboer) vold og samlivsbrudd.

Da han ikke ble trodd av politi og påtalemyndigheter på noe punkt, og mistet all rett til sitt barn, begynte han å blogge om politi og rettsmyndighet, truende blogginnlegg. Politiet fulgte med og var ustanselig på «besøk». Han skrev mer og mer, verre og verre. Etter en tid var han atter stoffri og nå minsket han dosen på sine medisiner. Skriveriene økte.

For tre år siden ble han satt i varetekt. Der sluttet han helt med medisinene. Han satt i varetekt i tolv måneder. Vi ringte helseavdelingen i fengselet om vår bekymring flere ganger. Hver gang endte det med at han ble satt i isolat. Etter et år ble han frikjent på grunn av sin psyke. Ting så bedre ut og vi ble faktisk fylt av håp. Arbeidsmessig hjalp han far og han var regelmessig hos mor.

Etter hvert fant han en liten bolig, samt at han fikk støtte av ambulerende psykiatrisk tjeneste. Noe skriving ble igjen gjennomført og politiet jaktet ham for «å ha kontroll». Ingen liker å ha politiet på jevnlig besøk, ikke vi, ikke huseier hvor han oppholdt seg - og slett ikke vår syke sønn.

Snart virret han rundt som et jaget dyr, uten bopel og med politiet i hælene. Han skrev og skrev. Han truet myndighetspersoner på sin blogg. Politiet hentet han opp og tok han med for konsultasjon hos diverse leger for å få han tvangsinnlagt. I februar 2013 lykkes de. Da hadde vi, foreldrene, ropt om hjelp i brevs form til psykiatrien, politiet, primærlege, kommunelege og NAV.

Etter noen uker på sykehus sa han ja til medisinering. Vi merket godt virkningen. Han ga også selv uttrykk for at han følte seg roligere og så verden litt fra en annen side. Omtrent da fikk han lov «å prøve» seg uten medisiner igjen. Vi som endelig følte at noe positivt skjedde! Han rømte raskt fra sykehuset.

Utover høsten eskalerte truslene. Det tok lang tid før han ble «ivaretatt» og hentet inn igjen.

Da måtte han sendes til en «uhildet» lege for å bli innlagt. Etter kort samtale, konkluderte legen at han var syk, men ikke syk nok for tvang. Ettersom alle mener han er syk, skal han jo ikke straffes i vanlig fengsel. Den uhildede legen mener altså i tillegg at han er for frisk til å legges inn under tvang.

Hva da? Jo, han ble satt i varetekt - igjen. Resultatet har til nå vært ti nye uker i varetekt, hvorav flere i isolat. Under våre ukentlige besøk føler vi hvordan han nå også distanserer seg fra oss, som han ellers har hatt varme og tillit til. Alt blir bare verre, han blir mer og mer aggressiv, og vi vet verken ut eller inn.

Etter hele voksenlivet i politikken er vi overbevist om at det ikke er sånn det er ment å fungere. Vi har igjen skrevet, ringt og vært i møter. Tilsynelatende mener «alle» det samme, politiet ved påtalemyndighet, psykiatrien i Akershus, fengselet ved avdelingsleder - og vi, at vår sønn så inderlig trenger hjelp.

Politiet sier de ikke får gjort mer når legen mener han er for frisk for tvangsinnleggelse. Psykiatrien får ikke gjort mer uten politiet, sier de, og ber oss kontakte avdelingsleder på fengselet for å få dem til å legge ham inn. Derfra kan psykiatrien overta. Fengselet derimot, svarer at de bare har ham på oppbevaring for politiet (siden han sitter i varetekt), så de kan ikke gjøre annet enn å sende bekymringsmelding til politiet, hvilket de skal ha gjort.

Etter flere uker i isolat er han nå på en rolig avdeling hvor han stort sett roer seg. Innimellom gjør han ikke det. Da er han truende og full av dommedagsprofetier. Selv får vi ikke lenger besøke han uten vakt. Han blir sintere og sintere. Vi har gjort alt hva vi har overskudd og fantasi til. Et menneskesinn er da vel verdt å ta vare på? En intelligent ung mann kunne kanskje, om han ble reddet i tide, til og med blitt en ressurs for nettopp psykiatrien?

I løpet av de siste to og et halvt år har vår sønn nå tilbrakt først et år sammenhengende i varetekt, så noen uker i frihet som ble et helvete med politiet i hælene, han har hatt tre måneder på sykehus med noen ukers adekvat medisinsk hjelp. Og til nå, nesten et halvt år i varetekt.

Hvor lenge skal dette vare - og hvor ender det?

Dagbladet kjenner innsendernes identitet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook