Hjelp til alle

AFGHANISTAN: I sitt svar til min kronikk den 31/8 opplever major og sykepleier Bent Anders Salberg at jeg kritiserer hans innsats i Afghanistan. Det har aldri vært min mening å kritisere den enkelte soldats innsats i Afghanistan, og jeg er trygg på at Salberg har gitt en god behandling til sine pasienter. Min hovedbekymring er de tusenvis av syke vi ikke får behandlet, de livene vi ikke får reddet.

Problemet er forsvarsjef Disens uttalelser om at humanitære organisasjoner er «brikker» i hans «overordnede plan», og at de utgjør «sverdet» i hans kamp. Slike uttalelser fører til at humanitære og nøytrale aktører sees på som en del av de allierte styrkene, og dermed blir en del av skyteskiven. Det gjør vårt arbeid farligere. Vi kommer ikke til og folk blir stående uten hjelp. Vår sikkerhet i felt er basert på lokalbefolkningens tillit, og at vi blir respektert som nøytrale av alle stridene parter.

Salberg skriver også at det er likegyldig for pasientene hvem de blir behandlet av, så lenge de blir friske. Jeg ber ham om å tenke på følgende: I landsbyer hvor kritiske holdninger til de allierte styrkene dominerer, kvier mange seg for å gå til et sykehus støttet av allierte styrkene. De frykter nemlig motreaksjoner når de kommer hjem til landsbyen igjen. Håpet er at et sykehus drevet av Leger Uten Grenser, eller en annen nøytral aktør, oppleves som tilgjengelig for alle.

Utydelige og uryddige linjer mellom militært og humanitær personell er ikke unikt for situasjonen i Afghanistan, eller for Forsvaret. Dette er en tendens i mange konflikter i alle deler av verden. Skillet utgjør imidlertid en livsnødvendig forskjell, både for oss som jobber i felt, og for de vi forsøker å hjelpe.

Ellers vil jeg takke Salberg for den rosende omtalen han gir Leger Uten Grenser i sin kronikk, og for fortsatt månedlige bidrag.