Hjelp til avhengighet

Siden 2005 har Norge hatt en militær tilstedeværelse i Camp Maimana i Faryab-provinsen i Afghanistan. I fjor høst trakk vi oss ut. Men hva etterlot vi oss?

AFGHANISTAN:  De norske soldatene har også hatt som oppgave å dele ut aviser og snakke med befolkningen. Hva har skjedd etter at de dro?

Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
AFGHANISTAN: De norske soldatene har også hatt som oppgave å dele ut aviser og snakke med befolkningen. Hva har skjedd etter at de dro? Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer
Kommentar

Det ser NRK på i en serie på fire dokumentarprogrammer, der det første sendes i kveld klokka 21.40 på NRK1. «Exit Afghanistan» forteller sin historie om hvordan vi trakk oss ut og hva som skjedde etterpå. De siste åra har Taliban stått stadig sterkere i området. De norske styrkene har bidratt til stabilitet, men har i liten grad klart å overføre sin kompetanse til de afghanske styrkene som nå må gjøre jobben selv, og de har slett ikke klart å bygge opp et stabilt demokratisk rettssamfunn i området. For hvordan skulle de det? Å sette utenlandske militære til å bygge et sivilt samfunn er litt som å bruke øks til å skjære brød. Det lar seg kanskje gjøre på et vis, men det er ikke riktig redskap.

Militær innsats i utlandet sliter mellom de samme to generaliseringene som bistandshjelp: Enten hevdes det at det ikke er noe poeng i å være der fordi det ikke nytter uansett. Hjelp kan til og med gjøre alt verre. Det andre ytterpunktet er «Hvorfor tar de ikke bare å-skolen», representert ved dem som tror at det finnes enkle løsninger på de fleste problemer. Mange med den siste holdningen skifter hyppig forslag til løsning, men er til enhver tid like overbevist om hvor enkelt alt kunne vært løst.

TV-skaperne bak «Exit Afghanistan» tar seg god tid til å vise en verden mellom slike ytterpunkter, der noe nytter, men der løsninger også skaper nye problemer. Vi ser hvordan deler av samfunnet er blitt avhengige av den norske kontingenten, og mister trygghet og inntekt når troppene forsvinner. Der kamera hviler på sivilbefolkningens uutgrunnelige blikk kan vi lese inn enten motstand mot utenlandske styrker, eller vår egen frykt i et samfunn vi ikke kan klare å forstå.

Serien starter langsomt, men bygger seg opp etter hvert som vi blir kjent med menneskene hvis liv vi har forandret og så forlatt. Det er en sterk fortelling av hvor vanskelig det hele er i et land der liv skal leves klemt mellom fremmede og lokale krigsherrer. Det var vanskelig for nordmennene, det er verre for afghanerne selv. Nordmennenes tolker og allierte er i alvorlig fare.

Som et bilde på det hele viser nordmennene stolt fram et afghansk kjøkken de har bygget før de dro, siden afghanere ikke kan nyttiggjøre seg våre vestlige kjøkken. Når de afghanske styrkene rykker inn må de rive kjøkkenet og bygge nytt. Nordmenn kan jo ikke bygge afghanske kjøkken.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.