TENK SÅ DET KNAKER: Treningshysteriet har nådd hjernetrimmen. Det kan bli en påkjenning for dem som tror det finnes en mental Birken man kan vinne. Med unntak av «QuizDan» da, selvfølgelig. Her er tidligere befal, fallskjermjeger, siviløkonom og mentaltrener Erik Bertrand Larssen.
Foto: J.M. Stenersens forlag
TENK SÅ DET KNAKER: Treningshysteriet har nådd hjernetrimmen. Det kan bli en påkjenning for dem som tror det finnes en mental Birken man kan vinne. Med unntak av «QuizDan» da, selvfølgelig. Her er tidligere befal, fallskjermjeger, siviløkonom og mentaltrener Erik Bertrand Larssen. Foto: J.M. Stenersens forlagVis mer

Hjelp til selvbeherskelse

Hvordan unnslippe selvhjelpsbølgen på 1-2-3.

(Dagbladet:) Bestselgerlistene for generell litteratur denne uka taler for seg: Fire av ti på topp handler om ulike former for mental kondisjonering. Bestselgeren er Erik Bertrand Larssens «Bli best med mental trening» (min utheving), fulgt hakk i hæl av Kathrine Aspaas' ravende forsøk på å få oss alle til å bli MER EMPATISKE MENNESKER!!!

Selvhjelpsbølger har kommet og gått i ulike former og fasonger. Men bølgen vi ser på salgslistene nå har to nye dimensjoner. Det første er at brorparten av selvhjelpslitteraturen er originale, norske titler. Å klare å skrive disse forlokkende enkle levereglene, er en krevende og kulturelt betont sport. Det hjelper å kjenne ditt publikum. Dermed kan de norske selvhjelpsbøkene treffe langt bedre enn de amerikanske importproduktene noensinne har gjort.

Det andre som er nytt, er at der «The Secret» og Snåsamannen var nyreligiøse, krydrer dagens selvhjelpsforfattere livsfilosofien sin med bruddstykker av vitenskap. Mystisisme er lett å gjøre narr av, lett å gjennomskue, lett å imøtegå med et minimum av saklig kritikk, tross alt (selv om man med god grunn kunne begynne å tvile da daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen priste Snåsamannen for å ha kurert kolikken til sønnen). Skinnvitenskap er langt mer forlokkende i vår tid.

I min sjablongfylte forestillingsverden finnes det en gjeng som står opp klokka seks om morgenen for å kjøpe Birken-billetter før de blir utsolgt, og sammenlikner rundetider rundt Sognsvann i lunsjen på næringslivsjobben, og faktisk kjøper Tines latterlige YT-produkter, og mener 499 kroner er rimelig for den riktige høyfluorkarbonvoksen fra Swix. «Bli best med mental trening» ligger på nattbordshylla til samtlige. I min sjablong møter flere av dem veggen fordi stressnivået er lagt for høyt. (Resten går det riktignok bra med - de har lest sin mindfulness og koblet av mellom takene.)

Sjablongen er ikke vondt ment, men et varsko mot en tro på at alt her i livet har sitt «quick fix». Og at bare man presser hardt nok på, når man sine mål. Det kan bli belastende når omgivelsene ikke endrer seg uansett hvor hardt vi prøver.

Det ligger et ikke ubetydelig element av sosial kontroll i selvhjelpens «tenk positivt!»-ideologi, som amerikanske Barbra Ehrenreich påpeker i boka «Livets lyse sider - hvordan den hemningsløse dyrkelsen av positiv tenkning har underminert Amerika». For hvis vi alle er opptatt med å optimalisere vår egen mentale kapasitet, med å perfeksjonere vår egen empatievne, har ingen tid til å se utenfor seg selv. Og hvis alt kan fikses med den riktige tenkemåten, så den eneste vi har å skylde er oss selv, vil ingen våge å skylde på systemet når det svikter.