FORTELLERTRADISJONER: Anawana Haloba benytter seg av kjøkkenredskaper og et tre som høyttalerholdere i lydverket på Oslo Kunstforening. Fra keramiske krukker kommer oppstykkete brokker av setninger og orale lyder. 
Foto: Arve Rød
FORTELLERTRADISJONER: Anawana Haloba benytter seg av kjøkkenredskaper og et tre som høyttalerholdere i lydverket på Oslo Kunstforening. Fra keramiske krukker kommer oppstykkete brokker av setninger og orale lyder. Foto: Arve RødVis mer

«Hjelp, vi flytter!» er på samme tid muntert fabelaktig og sorgtung

Tre fabulerende utstillinger i Oslo forteller om vår tid, med både spøk og luftig alvor.

På en av mine høstvandringer i Oslos galleriverden støtte jeg på et snakkende tre, omgitt av hviskende og nynnende gryter og kar. Litt etter kom jeg til et gammelt herskapshus i en hage, fylt til randen av dukker, hemmelige rom og alskens ting og tang man fritt kunne benytte seg av og lage sine egne fortellinger og kunstverk-i-kunstverket, før turen endte oppe i ionosfæren hos en svensk okkultist og ny-alkymist.

For å starte med det siste: På Galleri Riis i Vika, like ved Slottsparken, viser Christine Ödlund malerier, en video, en skulptur og en serie glassarbeider i utstillingen «Ionosphere * Plant * Metal * Aura». Tittelen antyder kosmiske sammenhenger mellom ånd og materie, og de ulike verkene er fylt av symboler, arkaisk form og megetsigende geometri – blant annet er de mangefargede glassene som nå dekker galleriets vinduer, oppdelt og formet etter ulike kjemiske symboler, Fibonacci-spiralen og så videre.

Verkene opptrer tungtveiende og temmelig insisterende på innholdets vegne, men innholdet er, kanskje ikke så overraskende, ikke så lett å få fatt på uten å lese seg opp på Ödlunds tidligere produksjon.

Der får man imidlertid vite at motivasjonen for både symbolikk og materialbruk tar utgangspunkt i økologisk kjemi og hvordan planter kommuniserer med hverandre – alle maleriene i utstillingen er for eksempel malt med ulike plantepigmenter – og ikke minst i kunstnerens interesse for teosofi. Ikke overraskende da, at mange av bildene viser inspirasjon fra legendariske Hilma af Klints spirituelle, abstrakte bilder fra begynnelsen av forrige århundre.

En elektrisk summing brer seg fra utstillingens enkle videoprojeksjon, med svevende bilder av en såkalt teslasfære, ut i galleriets øvrige rom. Et senterpunkt i utstillingen er skulpturen «Tripod Amplifier», en grovsveiset konstruksjon av aluminiumsplater som kanskje kan tolkes som fjell, som grafer, eller – med tanke på tittelen – som en visualisering av lydbølgene i gallerirommet.

Ödlund samler et omfattende materiale som tar sikte på å fortelle en historie om ioner og elektroner, elektrisk puls og lydfrekvenser i en ikke-vitenskapelig tilnærming til – slik jeg forstår sammenhengen her – det prekære forholdet vi mennesker har til naturen, og om vår plass i kosmos.

Det er på samme tid vakkert, og visuelt litt tørt og strengt i formen. Innholdsmessig oppleves Ödlund tidsaktuell og relevant, men det esoteriske nivået skaper like fullt en avstand, i alle fall for meg som ikke får den samme opplevelsen av høyere sannhet fra teosofi og det okkulte, noe som gjør at Ödlunds sammenstillinger blir stående like mye som lekkert design, som de åpner for innsikter om de dypere livsnivåene.

På Oslo Kunstforening legger Anawana Haloba for dagen et materiale som også veksler mellom det konkrete og det esoterisk abstrakte, men med en mer uttalt politisk overskrift. Tittelen på lydinstallasjonen «Conversations with Stitched-up Lips» angir tanker om ulikhet, undertrykking og frihetsberøvelse.

Haloba er født i Zambia – hun har bodd i Norge siden 2002, og utstillingen på Oslo Kunstforening er del av hennes pågående kunsthøgskole-forskingsprosjekt på kvinners rolle under avkolonialisering i Afrika og Karibia. Det er dermed ikke overraskende at «Conversations with Stitched-up Lips» handler om postkolonialisme, men sett med adskillig mer poetiske og fabulerende enn dokumentariske øyne.

Små høyttalere er montert på kasseroller langs veggene, i keramiske krukker og inni en trestamme, som fungerer som lyttestasjoner i kunstforeningens tre rom. Løse setninger, summing og ulike orale lyder fra kjøkkenredskapene i de første rommene blander seg med dokumentariske opptak av en flammende tale fra treet, helt innerst i lokalet.

Det er den revolusjonære legen og filosofen Frantz Fanon (1925–1961) fra Martinique vi hører bak bark og årringer. Trestammen henviser til det universelle landsbytorget der folk samles, gjerne rundt et tre, for å utveksle synspunkter.

Monteringen av kasserollene blir vel å tolke som en henvisning til kjøkkensfæren i så måte, som på lignende vis er et samtaleforum og sosialt lim (og den potensielle revolusjonens startpunkt?) i mange samfunn, og da først og fremst for kvinner.

«Conversations with Stitched-up Lips» blander det poetisk dvelende og utilgjengelige med en konkret politikk på en måte som jo er et velbrukt repertoar i samtidskunsten, men som nok får en mer akutt aktualitet i og med de pågående diskusjonene og aksjonene omkring dekolonialisering.

Man kan i den sammenhengen tenke seg adskillig mer unyttige ting å ta seg til, enn å gå hjem og lese seg opp på Frantz Fanons ideer, som må forstås som en av oppfordringene i Halobas arbeid.

Vil man nærme seg tidens alvor med en større dose lek og moro, er Norsk Billedhoggerforenings splitter nye galleri ved Carl Berner et alternativ. Etter lengre tids oppussing står den ærverdige gamle Villa Furulund fram i ny prakt, og de nye gallerilokalene innvies med utstillingen «Hjelp, vi flytter!» av den unge Berlin-baserte kunstnerduoen Aurora Sander.

De har laget en interaktiv installasjon med dukker og en mengde hjemmesnekra, og relativt naturtro, gjenstander: alskens verktøy, våpen og utstyr, leker, klesplagg, til og med ild i peisen – et flyttelass laget av papp, teip og annet hverdagslig og anti-elitært materiale.

Dukkene og alle gjenstandene er utstyrt med borrelåser, slik at man selv kan utstyre dukkene etter eget forgodtbefinnende, og lage sine egne scenarier og historier, eller snike seg inn i et hemmelig bakrom der man kan spionere på endre besøkende gjennom tittehull i veggen.

Ideen er både demokratisk og morsom, særlig om man føler for å nærme seg kunst og kunstrommet uten å ha skuldrene oppunder øreflippene. Utstillingen må være en drøm å formidle for barn, og barnlige voksne.

Men det ligger naturligvis et alvor bak, også her. Flyttemetaforen handler bare delvis om at Billedhoggerforeningen flytter inn i «nye» lokaler. Viktigere er det nok at utstillingen er strukturert som menneskehetens forflytning over generasjoner og evolusjonens utvikling – fra vesener med primitive remedier for overlevelse, til framtidas robotstyrte virkelighet hvor vi kanskje ikke engang lenger finnes. Det blir opp til hver enkelt å sette sammen en fortelling som passer.

«Hjelp, vi flytter!» er på samme tid muntert fabel-aktig og sorgtung, med en mørk kjeller under den lekne overflaten. Det helt store alvoret kommer likevel ikke påtrengende opp i dagen, til det er utstillingen for fascinert av sin egen produksjon av anekdotiske rekvisitter; distraksjoner i den store fortellingen.