INNFRIR IKKE: Odd Magnus Williamson og Henrik Thodesen er to av skuespillerne i Hjelp, vi er i filmbransjen, som altså påstås å sløse bort mye talent på et dårlig manus. Foto: Tappeluft Productions
INNFRIR IKKE: Odd Magnus Williamson og Henrik Thodesen er to av skuespillerne i Hjelp, vi er i filmbransjen, som altså påstås å sløse bort mye talent på et dårlig manus. Foto: Tappeluft ProductionsVis mer

Hjelp, vi kan ikke lage film!

Hvordan er det mulig å få så lite ut av så mye talent?

Alt er en overgang sa reven. Han ble flådd.

Overgangen fra litteraturstiftelsen Volapüks søndagsvisning 14. august av Taviani-brødrenes mesterverkverk «Kaos» til kinobesøk på mandag og «Hjelp, vi er i filmbransjen», er ikke bare overgangen fra et univers til et annet. Nei, her endres naturlovene ett eller annet sted på veien. Makan til mandags-mageplask har jeg aldri blitt utsatt for. Og jeg tenkte sjokkert i det jeg ravet ut i ørska fra Saga i Oslo: Hvordan er det mulig å få så lite ut av så mye talent? For det er verken menneskene, energien, miljøet eller ideen som er problemet. Det er evnen til å fortelle en historie.

«Hjelp, vi er i filmbransjen» er et nytt popkulturelt fenomen, som prøver å hoppe over de mest basale naturlover for filmmaking. Det er slett ingen tilfeldighet, det ligger i tiden. En merkelig tro på at det er nok å ha vært på TV og være kjendis. Fra min ungdomstid som regiassistent på Oslo Nye Teater lærte jeg at det er vanskeligere å gjøre komedie enn tragedie, fordi du ikke kan skjule deg bak noe. Enten ler folk eller ikke. Dessverre ble komedien «Hjelp, vi er i filmbransjen» i stor grad en tragedie, ikke minst fordi den i så lange perioder var møkkjedelig.

Du trenger ikke å le hele tiden av en komedie, men de stille partiene skal bygge opp til det komiske poenget. Ikke bare være dølle og tomme, som her. De to ungdommene bak manus og har regi har laget en klassisk film uten å følge de distinkte reglene for klassisk filmfortelling: En person har et problem. Hvilken strategi vedkommende bruker for å løse problemet, er det filmen handler om. Tendensen er der, en bevegelse framover, men manus mangler ordentlige vendepunkter, en tydelig dramaturgi og stramhet.

Med et ordentlig manus i bunn kunne dette vært en praktfull komedie, som hadde fått hundretusenvis av mennesker på kino, og ikke bare noen titalls, som nå. Som gammel filmmanuslærer- og forfatter gremmes jeg. Jeg fatter ikke at produksjonsselskapet Tappeluft («Hjelp, vi er russ», «Tomme tønner» 1 og 2) åpenbart gjør film etter film uten å bruke profesjonelle filmmanusforfattere. Eller i alle fall dramaturger og konsulenter, som kan se åpenbare svakheter i prosjektene. Det er egentlig ganske trist at det i Norge ikke finnes et uavhengig og privat kraftsenter hvor film utenfor støttesystemet til Norsk filminstitutt kan utvikles. En slags privat manus- og filmfabrikk, som kan tilby kompetanse til de uavhengige filmskaperne, ikke minst de kommersielle.

Der hvor Taviani-brødrene kaller sin film «Kaos», er det skikkelighet og orden i filmkunsten. Men der hvor filmkunsten portretteres, «Hjelp, vi er i filmbransjen», råder kaos. Og jeg er flådd for hundre kroner, og det har ikke skjedd noen ting.