Hjelpeløst ransoffer

Sigurd Christiansen sjeledrama «To levende og en død» tegner konsise konfrontasjoner og reaksjoner, men i denne oppsetningen på Drammens Teater forsvinner personene i abstraksjoner og amatøriske mimeopptrinn.

Er det feigt ikke å ville spille helt? Skammelig å sette livet og ansvaret for kone og barn høyest når ransmennene roper: «Hit med penga!» og retter pistolen mot deg?

Det er ingen uaktuell problemstilling som møter oss når Sigurd Christiansens sjeledrama «To levende og en død» nå har fått nytt scenelys på seg. Drammensdikterens berømte gjennombruddsroman fra 1931 om postekspeditør Bergers samvittighetskonflikt, antiheltens skyldfølelse, og skammen når forakten rammer ham, treffer oss også i dag. Situasjonen er konkret og skremmende aktuell. Ransofferet og raneren er oss ikke fjerne.

Men det viktigste er likevel dikterens innlevelse og medfølelse. «Han kjenner den onde samvittighets makt,» sa Sigrid Undset om Sigurd Christiansen, «ingenting kan som den uthule og fortære et menneskes sjel, ingenting kan som den fornye og skape vekst i et menneskeliv».

Ærlig vilje

Teatergruppa Kjærlighetens Slaver og deres instruktør Tonje Gotshalksen, som har dramatisert romanen, viser stort mot og ærlig vilje når de henter fram igjen dette stoffet 70 år etter, og vil holde opp en særpreget dikter både for hans unge bysbarn og oss andre.

Nå har de andre ambisjoner enn å trekke i de slående parallellene til vår tids hverdagsvold. Det synes snarere viktigere å formeksperimentere seg vekk fra den brutale virkeligheten. Men i teatret møter de dessverre uoverkommelige problemer. Noen skyldes mangler på elementære ferdigheter hos skuespillerne, de fleste oppstår når teatralske påfunn erstatter tilliten til dikteren.

Abstraksjoner

Hvor Christiansen konkret og konsist tegner konfrontasjoner og reaksjoner, forsvinner personene på scenen i abstraksjoner, i amatøriske mimeopptrinn, og i finurlig designet symbolikk når mørke trestiger trikses med så de blir både gitter og stoler.

Når oppsetningen faller mellom alle disse designerstolene, skyldes det også at selve spillestilen er så konvensjonell at menneskene blir hjelpeløst kjedelige.