Hjelperytter for Fløgstad

I sommer har jeg for en gangs skyld tatt meg tid til å lese en roman. Grunnen til det var at temaet med utgangspunkt i nazisme og 2. verdenskrig faller sammen med min egen forskning som faghistoriker. En rekke gode anmeldelser stimulerte til å lese boka. At forfatteren også sto bak en fagprosa-artikkel i Samtiden (nr. 2, 2009), gjorde ikke min interesse mindre.

I Kjartan Fløgstads artikkel fant jeg dessuten en fotnote som henviste til min egen bok Hitlers hemmelige agenter. Da ante jeg ugler i mosen og kjøpte hans roman «Grense Jakobselv» utgitt på Gyldendal forlag. Med økende forbauselse under lesningen oppdaget jeg i disse Tour de France-tider at jeg med min egen forskning var blitt en godt benyttet «hjelperytter» for Fløgstad.

I svært mange kapitler i hans roman inngår aktører jeg tidligere har skrevet om i fagbøkene «Fra varm til kald krig» (1994) og i «Hitlers hemmelige agenter» (2001), begge utgitt på Universitetsforlaget. Som mer eller mindre viktige bifigurer samhandler de med Fløgstads oppdiktede hovedpersoner, de tyske SD-offiserene Otto Nebelung og Paul von Damaskus. Hva «mine folk» bedrev i Øst-Finnmark, Petsamo og på Lillehammer utgjør mye av stillaset i Fløgstads fortelling. Det dreier seg om mange navn hentet fra mine bøker. De som forekommer på flest sider i romanen er Sonderführer Edmund Sala i Abwehr, SS-Obersturmführer Willy Laqua og SS-Hauptsturmführer Georg Wolff i SD og den dyktige norske agenten Kjell Kvalø.

Artikkelen fortsetter under annonsen

To hendelser som jeg har gravd fram står også sentralt i romanen. Den første fant sted i forbindelse med Hitlers Operasjon Barbarossa i juni 1941 da nordmenn i Abwehrs tjeneste erobret en brannskadet kodebok i det sovjetiske konsulatet i Parkkina i Petsamo. Den ble seinere overtatt av Sonderführer Sala og hans Meldekopf Rovaniemi/Nordland og brukt på nordfronten til å dechiffrere den sovjetiske radiotrafikken. Den andre viktige hendelsen hentet fra min forskning var det som hendte på Lillehammer i maidagene 1945 da Salas signaletterretningseksperter med sitt utstyr og arkiver i en tvilsom hestehandel med den svenske e-tjenesten C-byrån via Sverige ble overtatt av den amerikanske e-tjenesten OSS, CIAs forløper, og utnyttet for alt hva det var verdt i den nye kalde krigen mot Sovjetunionen. Blant annet spilte kodeboka fra Petsamo en viktig rolle i den amerikanske e-tjenestens Venona-kodeknekkingprosjekt, som avslørte mange sovjetiske spioner etter krigen.

I dette spillet vaker altså de litterære figurene Nebelung og von Damaskus. I romanen inngår også en annen historie hentet fra min forskning, nemlig hvordan SD-offiseren Willy Laqua i Kirkenes fikk tak i Jonas Lies overvåkingsarkiv over kommunister fra før krigen. Dette materialet fikk tyskerne stor nytte av under krigen. Etter krigen ble det tatt i bruk av norsk e-tjeneste og overvåkingspoliti.

På samme måte som Fløgstad-figurene Nebelung og von Damaskus var tyskerne som Sala, Laqua og Wolff velutdannede personer som greide seg bra etter krigen, etter å ha ligget lavt noen år. Særlig tyske etterretningsfolk og kommunistspesialister var det bruk for i den nye kalde krigen. Georg Wolff redigerte under sin tjenestetid i Norge SDs hemmelige Meldungen aus Norwegen. Etter krigen avanserte han til redaktør i det radikale tidsskriftet Der Spiegel i Vest-Tyskland. Wolff er den av mine aktører fra virkeligheten som oftest nevnes i Fløgstads roman. En rask opptelling tilsier at han forekommer på 15 sider. Nr. 2 er Edmund Sala som er omtalt på minst 12 sider.

Fløgstads litterære tese at nazister i det tyske Abwehr og Sipo- og SD ofte var personer med solid sosial og kulturell bakgrunn og god utdannelse som jurister eller innen humaniora, og etter krigen greide seg bra og ble integrert i gode stillinger i det nye Vest-Tyskland, slutter jeg meg fullt og helt til ut fra egen forskning. Fra min pågående forskning om tyske hemmelige tjenester også i Sverige, Danmark og Finland kan jeg supplere ham med en rekke andre eksempler. De som det ofte gikk dårlig med og som ble hardt straffet, var deres underordnede rakkere, de som i praksis sto for drap og tortur mens deres sjefer satt på sine kontorer. Mønstret kjenner vi igjen fra dem som ble dømt for tortur i Abu Graib-fengslet i Irak.

Jeg er altså som faghistoriker langt på vei enig i Fløgstads hovedsynspunkter. Jeg er også glad for at han har hatt nytte av min forskning for å dokumentere sitt syn. Dessverre leses fagbøker som mine av altfor få, og det er fint at romanforfattere som Fløgstad sørger for formidling til bredere lesergrupper.

Problemet er imidlertid at han bruker mitt stoff på en måte som får mange til å tro at det er hans eget. Det viser de mange positive anmeldelsene som roser ham for glimrende historisk innsikt. Et annet problem er at leserne ikke får mulighet til å skille mellom fakta og fiksjon. Denne blandingen blir mer og mer vanlig i romaner. I Fløgstads bok er personer fra virkeligheten trolig i flertall. En grov opptelling bare fra mine bøker gir et antall på 28 navn.

I det minste kunne Fløgstad ha bøtt litt på dette ved å si noe om faglitteraturen han har bygget på. Etter hvert har journalister og amatørhistorikere lært å henvise til faghistorikerne som de benytter seg av i sine bøker, selv om de sjelden bruker fotnoter. Den såkalte Karsten Alnæs-saken for noen år siden har bidratt til det. I sitt populærvitenskapelige Norgeshistorieverk fant fagfolk ut at Alnæs og utgiver Gyldendal forlag hadde brukt en masse stoff fra fagbøker, men uten å henvise til disse. Det tok for øvrig litt tid før faghistorikerne oppdaget dette. Vi leser sjelden populærframstillinger som bygger på det vi har greie på.

I romaner som i stor grad bygger på virkelige aktører og hendelser som ikke er oppslagsord i leksikon og Wikipedia, bør det også sies noe om kildegrunnlaget. Fløgstad bruker mye stoff fra mine bøker som ikke finnes andre steder. Han kan ikke unnskylde seg med at han bare skriver en roman. Han kunne ha gjort som dikterkollega Edvard Hoem i bestsellerromanen «Mors og fars historie» (2005). Også Hoem bygger en del på min forskning, men i langt mindre grad enn Fløgstad. Bak i sin bok redegjør Hoem for kildene. Når det gjelder «krigshistorie og lokalhistorie», forteller Hoem, er det «blant annet professor Tore Prysers arbeid om krigen på Lillehammer, (som) ligg til grunn for boka». Her går det klart fram at forfatteren har hatt meg som «hjelperytter» og gir sin anerkjennelse for det.