Hjem eller oppbevaring?

Nok en gang har en regjering lagt fram en plan for eldreomsorgen uten å diskutere det mest åpenbare: Hvordan fungerer egentlig sykehjemmene som hjem?

FOR EN TID TILBAKE satt jeg i et lite rom på Lille Tøyen sykehjem i Oslo. Rommet var kanskje ti kvadratmeter stort, det hadde en seng, en kommode, et lite bord, en lenestol og et lite toalett. I lenestolen satt Ovidia Opstad, en 99 år gammel kvinne. Det var hennes rom. Hennes hjem. Hun hvilte hodet i hendene, sukket oppgitt og sa, uten å løfte blikket:- Jeg ville heller bodd på et sykehus, enn her, på sykehjemmet.- Hvorfor det? spurte jeg.Da svarte hun, med en overraskelse i stemmen, som om hun følte seg lurt:- På sykehuset vil de i det minste at du skal bli frisk. Her, på sykehjemmet, vil de bare at du skal bli til du dør.

22. SEPTEMBER LA regjeringen fram stortingsmeldingen «Mestring, muligheter og mening - framtidas omsorgsutfordringer», den såkalte omsorgsmeldingen. Der forteller de hvordan de skal få skikk på blant annet sykehjemmene fram mot år 2015. 10 000 nye pleiere skal ansettes, og andelen ufaglærte pleiere skal reduseres. Nye sykehjemsplasser skal bygges, og det skal satses på kulturelle og sosiale tiltak for de eldre - alt sammen strålende og høyst nødvendige tiltak. Men meldingen er preget av en pussig distanse. Den rommer ingen diskusjon, og langt mindre en erkjennelse av hva et sykehjem egentlig er.

I FORBINDELSE MED boka «Beboerne. En dokumentar om livet på Lille Tøyen sykehjem» oppholdt jeg meg åtte måneder på Lille Tøyen sykehjem for å finne ut noe om hvordan livet der arter seg. Det var særlig to ting som slo meg - en erkjennelse og et spørsmål: Sykehjemmet var fullt av liv, mangfoldig liv. Sykehjemmet hadde en uklar identitet. Var det privat eller offentlig? Hjem eller arbeidsplass? Verken denne eller tidligere regjeringers stortingsmeldinger om eldreomsorg tar inn over seg denne erkjennelsen eller diskuterer dette spørsmålet. Derfor er de fleste sykehjem i Norge bygd og organisert som om alle menneskene som skal bo der, er helt like. Rommene er like, møblene er like, måltidene er de samme, aktivitetstilbudet likeså. Hvis man ikke liker «fløy en liten blåfugl» og slagere fra 30-tallet, har man ingen glede av sangstundene. Liker man ikke å spille bingo, blir man bare sittende der. Er man ikke kristen, har man ingen nytte av presten.Folk på sykehjem er selvsagt ikke like. De er like mangfoldige som i resten av samfunnet, kanskje enda mer mangfoldige, fordi de har levd så lange liv og opplevd så mye ulikt. På en og samme avdeling på Lille Tøyen sykehjem bor for eksempel en 100 år gammel mann som hver dag tar på seg nystrøkne skjorter. Han føler han bor på hotell. Der bor en tidligere uteligger som ingen vet hvem er. En ung mann med armene fulle av tatoveringer han ikke husker noe om, og en kvinne som tror at en av pleierne har stukket av med mannen hennes. Alle disse høyst forskjellige menneskene har én, eneste ting felles: De har havnet i det samme bokollektivet. Sykehjemmet.

MEN DET ER NOE merkelig med sykehjemmet som hjem. På et sykehjem glir det private og det offentlige over i hverandre. Et sykehjem er en underlig og umulig blanding av hjem, arbeidsplass og kommunal forvaltning. Og på meg virker det som om sykehjemmene som oftest er mer arbeidsplass og kommunal forvaltning enn de er hjem. For folk på sykehjem har i liten grad makt til å bestemme over sitt eget liv. De er ikke herre i eget hus. De er ikke beboere. De er pasienter. Det var dette Ovidia Opstad, den 99 år gamle kvinnen, hadde oppdaget. Hun var pasient. Og som pasient følte hun seg mer hjemme på et sykehus. Der er det opplagt at man er fordi man trenger hjelp, ikke fordi man trenger et sted å bo.

I EN DOKTORGRADSAVHANDLING i sykepleievitenskap fra 2004, viser Solveig Hauge hvordan sykehjemmet fullstendig svikter som hjem. Verken stue, korridor, kjøkken eller pasientenes rom er tydelige offentlige eller private arenaer. Slik er det også på Lille Tøyen sykehjem, og trolig på de fleste sykehjem i Norge. I storstuen er pasientene for eksempel omgitt av pynt. Blomster på små bord, nips i kommodene og malerier på veggene, og en tv med en heklet duk på. Akkurat som i et hjem. Men det er ikke beboernes pynt, slik det ville vært i et hjem. Det er ingens pynt. Det er pynt pleierne har kjøpt på loppemarkedet for å skape en illusjon om et hjem. Og hva med korridorene? Er det steder å henge ytterklær, skohyller besøkende kan sette utesko på, slik det er i et hjem? Er det ringeklokker på dørene? Nei, det er ikke det. Selv rommene er ikke helt private arenaer på et sykehjem. Når pasientene ikke er på rommet, kan pleierne gå inn. De rydder og ordner, omtrent som personalet på et hotell. For pleierne har adgang overalt. De bestemmer på stua, de har makt over fjernkontrollen til tv-en, de bestemmer på kjøkkenet, de har nøkler til alle rom og beveger seg over alt. De gjør en kjempejobb, bevares, pleierne på sykehjem fortjener langt mer ros og vesentlig høyere lønn enn det de får, men de jobber altså ikke i et hjem.

ET SYKEHJEM ER mye mer en arbeidsplass enn et hjem. Sånn sett ligner det på et sykehus. Pasientene på sykehjemmet minner også om pasienter på et sykehus. De har i gjennomsnitt hele syv diagnoser ved innleggelse. De har altså syv ulike sykdommer som herjer rundt i kroppen. Hele 70 prosent er demente. Da sier det seg selv at de trenger mer enn en «mjuk hand» å holde i. De trenger medisinskfaglig ekspertise. Men er det noe som mangler på sykehjem, så er det medisinskfaglig ekspertise. Legedekningen på sykehjem er svært lav, og ofte er det bare én eneste sykepleier på jobb på et helt hjem med kanskje hundre pasienter. En tredjedel av alle sykehjemspleierne har ikke fagutdannelse i det hele tatt. Å jobbe på sykehjem har ikke status for kvalifisert helsepersonell.Det er kanskje ikke så rart. Faglært helsepersonell ønsker ikke å jobbe i et «hjem». De vil jobbe på en arbeidsplass der de faglige utfordringene står i fokus. Slik fungerer dessverre ikke et sykehjem i dag.

KANSKJE ER DET DENNE forvirringen rundt sykehjemmenes identitet som gjør at folk frykter sykehjemmene mer enn døden, slik NRKs helsemagasin PULS kunne fortelle for noen uker siden.Jeg tror ikke folk frykter sykehjemmene som sådan. Jeg tror de frykter å miste kontrollen over sitt eget liv, og at de skal komme på et sted der deres helseproblemer ikke blir tatt på alvor, fordi kommunen er for opptatt av å bygge en illusjon om at pasientene egentlig bebor et hjem. Ved å kalle pasientene beboere, later man som om de er friskere enn de er. Ved å kalle stedet for et hjem, later man som om behovet for medisinskfaglig oppfølging ikke er så stort.Det er på tide at politikerne løfter sløret av denne illusjonen og ser at et sykehjem er noe annet enn et hjem. Bare da kan pasienter som Ovidia Opstad få en følelse av at de befinner seg på et sted som er noe mer enn en oppbevaringsplass.