Hjem til jul

Aldrende mester i topp slag.

CD: En aldrende mester har vendt hjem. Jordi Savall, gambisten og ensemblelederen, er tilbake der han startet ferden på den da nyoppdagede gamben, strykeinstrumentet som tapte i konkurransen med cello\'en, en gang i løpet av barokken. På en rikt utstyrt dobbel-CD får vi del i Savalls gjensyn med Marin Marais, komponisten som helt på begynnelsen av 1960-tallet forledet den nyutdannede cellisten Savall til å bli gambist.Det er flott, og det er rørende. Ikke minst fordi vi fornemmer hvordan et liv med gambene og tilhørende ensembler, som Savall har ført gjennom store triumfer, har modnet musikeren og fortolkeren. Savalls strøk er rikere enn de fleste andre gam-bisters, og han vet å lokke fram en sonoritet i strykerklangen som får musikken til å bugne.Han gjør det ikke alene, men har håndplukket et lag av de aller beste, harpisten Andrew Lawrence-King , slagverkeren Pedro Estvan og vår egen Rolf Lislevand på barokkgitar og theorbe, for å nevne noen.Det er et band som har bevart mye av den improviserende friheten i tilgangen til musikken. I så måte er gjenhøret med slagere som «La Reveuse» og «La Badinage» en åpenbaring, og en påminnelse hvor viktig Corneaus film, Alle årets dager , er for at denne musikktradisjonen festet seg hos et nytt og stort publikum. De behersker opptaksteknikken også, utnytter til fulle hvordan mikrofoner plassert nær strengene får oss til å glemme hvorfor gambene forsvant ut av historien: de maktet ikke å fylle de stor og nye salene på samme måte som den mer lydsterke cello\'en. Slik kan vi la oss fylle av den melankolske musikken, gi oss hen uten et eneste forbehold. John Eliot Gardiner har fullført sin store liturgiske reise, latt seg føre av kirkeåret gjennom J.S. Bachs kantateverk, kronologisk, slik verkene sannsynligvis var skrevet. Det er litt av en odyssé, og vi aner hvilket strev det må ha vært følge med den store komponisten, på kryss og tvers i Europa og USA, fra den en kirken til den neste, for å holde tritt med opphavsmannen og kirkeåret og stadig nye kirker.Mer problematisk er at vi også kan høre hvor strevsomt det må ha vært, nå ved utsendelsen av kantatene for tredje juledag, fire i tallet, slik det også har vært ved tidligere møter med enkelte av utgivelsene.Orkestret makter løftet, ja har til og med skjerpet seg underveis, slik et godt band skal og kan. Koret har ikke fulgt opp på samme måte, og solistene henger ikke med. Eller bare bitvis. Hva for eksempel kontratenorene presterer i alt-partiene er rett og slett pinlig uskjønt, både for Gardiner og Bach. Og ingen av dem makter mer enn minstemålet, som er det vi forventer i dagens musikksituasjon.Helt til slutt, julemusikk av det gamle slaget, ut fra modellen: «Mor synger». Anne Sofie von Otter har håndplukket i bunken av svensk og skandinavisk julemusikk, og gir det til beste sammen med sin faste akkompagnatør, Bengt Forsberg . Det er enkelt og det er kresent, på en og samme tid, med en klangbunn av nostalgi. von Otter treffer tonefallet, jeg hadde nær sagt i jula som sådan, i hvert fall slik den var. Og det tar vi gjerne imot.