BANALT: «Amazonas» er en flat opplevelse sammenlignet med tidligere forestillinger på Grusomhetens Teater, mener vår anmelder.
BANALT: «Amazonas» er en flat opplevelse sammenlignet med tidligere forestillinger på Grusomhetens Teater, mener vår anmelder.Vis mer

Hjem til jungelen.

«Amazonas» er for entydig.

TEATER: Tydelighet er ingen dyd. I alle fall ikke for de frie sjelene i Grusomhetens Teater. Denne anmelder har i en årrekke latt seg fascinere av frigruppens suggererende, fysiske teaterspråk, der virkeligheten fordreies i tåkete speil og meningen er å finne i det assosiative og instinktive. Men det ritualinspirerte scenespråket kan bli litt for dvelende iblant. Det er helt klart litt for dvelende i teatrets siste produksjon, den nær to timer lange «Amazonas». Og hva verre er: Det er overtydelig.

Nationaltheatret-parodi
«Amazonas» er nemlig satire. Reinspikka kunst- og kulturkritikk. I sivilisasjonen lever anspente, manierte mennesker med stive smil som med desperat koketteri i tur og orden forsøker å bli attrådd, elsket og ansatt ved Nationaltheatret. Sistnevnte sekvens er en riktig morsom parodi fra skuespiller Odille Annette Heftye Blehr, som gjør en så insisterende psykologisk-realistisk frøken Julie at hun er ganske langt både fra det psykologiske og det realistiske. I det hele tatt fungerer mye av den smidige, fysiske humoren i forestillingen, og skuespillerne har som vanlig full kontroll på kroppsspråk og stemmebruk.

Banal satire
Likevel blir «Amazonas» en flat opplevelse sammenlignet med tidligere forestillinger på Grusomhetens Teater. Når et av dine fremste fortrinn og kjennemerker er de silkepapiraktige lagene med betydning, er det ikke nødvendigvis noen god idé å gå over til satire. Satiren er nemlig sjelden flertydig. For det første taper «Amazonas» ved at den eksisterer på ett plan. For det andre er ikke satiren spesielt treffsikker. En hel kulturverden buntes sammen og skjæres over en kam som kynisk, overfladisk og forflatende. Den håpefulle Nationaltheatret-aspiranten får beskjed om at «Du kommer ingen vei om du ikke viser puppene», en spissformulering som virker mer fordomsfull og banal enn noe annet.

Plutselig jungel
Nei, da er det bedre å søke tilbake til det opprinnelige, det uplettede som for eksempel finnes i jungelen rundt Amazonas. Kultur/natur-motsetningen virker søkt. Men den er grobunn for flere av forestillingens beste scenebilder. Regissør Lars Øyno er en effektiv oppstiller av slående tablåer. Det er artig hvor effektivt skuespillerne, hjulpet av et smart kostymedesign som gir dem hint av grønt og leopardflekker også i de siviliserte klærne, plutselig skaper en overbevisende og jungelaktig kamp for tilværelsen.

Natur-delen er med andre ord overlegen i «Amazonas». Synd at Øyno & Co er så overbevist om det samme.