TEATER: Tydelighet er ingen dyd. I alle fall ikke for de frie sjelene i Grusomhetens Teater. Denne anmelder har i en årrekke latt seg fascinere av frigruppens suggererende, fysiske teaterspråk, der virkeligheten fordreies i tåkete speil og meningen er å finne i det assosiative og instinktive. Men det ritualinspirerte scenespråket kan bli litt for dvelende iblant. Det er helt klart litt for dvelende i teatrets siste produksjon, den nær to timer lange «Amazonas». Og hva verre er: Det er overtydelig.

Nationaltheatret-parodi «Amazonas» er nemlig satire. Reinspikka kunst- og kulturkritikk. I sivilisasjonen lever anspente, manierte mennesker med stive smil som med desperat koketteri i tur og orden forsøker å bli attrådd, elsket og ansatt ved Nationaltheatret. Sistnevnte sekvens er en riktig morsom parodi fra skuespiller Odille Annette Heftye Blehr, som gjør en så insisterende psykologisk-realistisk frøken Julie at hun er ganske langt både fra det psykologiske og det realistiske. I det hele tatt fungerer mye av den smidige, fysiske humoren i forestillingen, og skuespillerne har som vanlig full kontroll på kroppsspråk og stemmebruk.