Hjemløs

A DOLLS HOUSE: Nå er det for sent for Liv Ullmanns drøm om et «Et dukkehjem» med kjente engelsktalende skuespillere. Vi har gått rundt med lua i hånda for lenge, skriver filmens produsent.

De tre viktigste elementene når et filmprosjekt skal vurderes av Norsk Filmfond er ifølge fondets direktør, Stein Slyngstad, manus, regi og produsent (Dagbladet onsdag 10. januar). «Et dukkehjem» i engelsk språkdrakt med kjente engelsktalende skuespillere har vært Liv Ullmanns drøm i flere år. Som regissør for filmen er hun tydeligvis blitt ansett av Norsk Filmfond som en ressurs, men ikke som manusforfatter. La det være sagt med en gang: Jeg har aldri sagt og aldri ment at manus til «A Doll,s House» er uferdig eller må jobbes videre med. Det kan gjøres endringer helt til eventuelle opptak, men det er noe ganske annet. Tvert imot: Manuset har vært selve grunnlaget for den innsats jeg har nedlagt i over to år for å forsøke å realisere dette prosjektet. Manuset er et utmerket stykke håndverk med en personlig vektet og vinklet bearbeiding av Ibsens stykke fra Liv Ullmanns side. Siden årsakene til dette avslaget nå skal diskuteres i det offentlige rom: Det er riktig at Torun Lian, som i sin tid som langfilmkonsulent ville bevilge litt over 6 millioner, ville diskutere manus med Liv Ullmann. Hennes kollega Ivar Køhn sa at man ikke kunne si nei til kombinasjonen Ibsen/Ullmann, men han ville ikke prioritere det av sine midler! Det er forunderlig at verdenskjente stjerner finner manuset så godt at de svært gjerne vil medvirke i filmen, mens filmfondet ikke finner det godt nok. Forunderlig er det også at jeg må lese i Dagbladet at det ikke er noen styrke å ha meg som produsent og SF Norge som selskap bak denne filmen. SF Norge er et datterselskap av Svensk Filmindustri som har produsert film siden 1919. I øyeblikket er den internasjonale storproduksjonen «Arn», bygget på Jan Guillous bøker, nettopp igangsatt (i Marokko) med et budsjett på over 200 millioner svenske kroner. SF Norge er coprodusent (riktignok med en liten andel). Produksjonsavdelingen til SF Norge er relativt nystartet og Gudny Hummelvoll, som har produsert bl.a. «Buddy» og er i sluttfasen med Marius Holsts «Mirush» er ansatt som leder av avdelingen. Hun anses for en av de mest spennende norske produsenter og har jobbet med Liv Ullmann på «Kristin Lavransdatter». Som filmfondet vet utmerket godt er jeg og SF Norge sammen med danske Misofilm i gang med en planlagt serie på seks spillefilmer basert på Gunnar Staalesens Varg Veum (to for kino og fire for TV). Budsjettet for disse er 84 millioner kroner. DSF Norge har ikke alene stått bak utviklingen og arbeidet med finansiering av «Et dukkehjem». Bjarne Bjørndalen og Truls Kontny i Cylinderfilm, begge med lang erfaring fra filmproduksjon, har også bidratt. Min rolle har vært å sammen med dem forsøke å skaffe midler i egenskap av det som på ugodt norsk kalles executive produsent. Det har aldri vært meningen at jeg skulle være utøvende produsent i den praktiske gjennomføringen av filmen. Dette har filmfondet vært orientert om og forutsatt. Det er riktig at 60-70 millioner (ca. 10 mill. dollar) i amerikansk målestokk er lite for en film. Den internasjonale interessen fra Europa og USA har vært stor. Liv Ullmann er stor der ute. Flere intensjonsbrev har vært skrevet. Men de endelig avtalene har vært avhengig av skuespillerne (cast), og kontrakter med disse kunne ikke gjøres før de første håndfaste pengene var på plass. De skulle komme fra Norge. En klassisk Catch 22, eller høna og egget, om man vil. Forutsetningen har hele tiden vært at 12-15 millioner (ca. 20%) måtte komme fra Norge. Den totale finansieringsplanen kunne filmfondet gjerne ha fått. Hvis de hadde spurt. Torun Lian ville støtte dukkehjemmet med sine siste 6 millioner. Hva som har endret seg så radikalt at Stein Slyngstad nå begrunner avslag for samme prosjekt, er ubegripelig. På ham kan det virke som «Et dukkehjem» siden bare har vært hos én konsulent (som har sagt nei). Sannheten er at prosjektet har vært kasteball i filmfondet i lengre tid. Ivar Køhn, som ikke ville prioritere det, mente det var et nasjonalt løft som styret burde behandle. Styret sendte bare ballen tilbake til konsulentene. Nikolaj Frobenius hadde ikke penger da jeg kontaktet ham og mente det var produksjonssjefen som skulle håndtere prosjektet siden det var engelskspråklig og skulle hovedfinansieres utenfor Norge. Det viste seg å være feil. Midlene til coproduksjoner for 2007 er for øvrig latterlige 4 millioner kroner. Hadde det virkelig vært interesse for å hjelpe dette prosjektet fram, burde det vært enkelt å sette seg ned og løse eventuelle floker i fellesskap.Norsk Filmfond har gjort en utmerket jobb med å øke interessen for norsk film her i landet. Midlene har lenge vært fordelt jevnt med 7-8 millioner pr. film. Lettere A4. «Et dukkehjem» illustrerer en klar svakhet ved det ellers utmerkede norske støttesystemet: Hvordan skal man håndtere et kostbart og sammensatt internasjonalt prosjekt? Slyngstads forslag har vært å søke to konsulenter. Da må de være samkjørte og samarbeide, men det skal de i prinsippet ikke. Slyngstad har selv sagt at vi må kunne finansiere mer kostbare filmer her i landet. Mangfoldet skal bli større. Da må konsulentene få anledning til å bruke mer midler på én og samme film, slik vi har sett noen eksempler på i det siste («Gymnaslærer Pedersen» og Bent Hamers «O. Horten»).For «Et dukkehjem» er det dessverre for sent. Vi har gått rundt med lua i hånda for lenge. En slik film ville blitt et flaggskip for norsk film og ville banet vei på festivaler og i nye markeder i en tid der norsk film er under positiv utvikling, både i kvantitet og kvalitet. Men det offentlige Norge har ikke grepet denne muligheten. Til tross for store ord og offensiv satsning har ikke myndighetene funnet plass til dette og bevilget de nødvendige midler. Det er et trist faktum.