Hjemløse katter

Forhåndsreklamen for årets innsamlingsaksjon på tv fortsatte inn i

Kanskje fordi han ville sette søkelyset på norsk likegyldighet. Men det ble litt slitsomt med Ihne Vågemo fra "Robinson" mot Elisabeth Andreassen som har engasjert seg i SOS Barnebyer. Som en svensk reporter i Norge sa ganske nylig: I Norge skal absolutt alle si sin mening. Som i "Åpent Hus" der kjente og ukjente kan plapre i vei om likt og ulikt. De kommer inn, sier noe om et eller annet og går igjen. Det skjer på de fleste kafeer hver eneste dag uten at noen setter opp fjersynskameraer der.

Det er selvsagt et godt demokratisk prinsipp, til tider kan det også gi litt underholdning, men sekvensen om hjemløse katter mot foreldreløse barn kunne programlederen ha spart oss for.

Det var så alt for tydelig at Vågemo måttesi at hun heller ville gi pengene til dyrebeskyttelsen. For å vise at vi er blitt et folk av egoister slik at andre kunne snakke om internasjonal solidaritet.

Ukorrekt

Petter Nome kler dårlig alle forsøk på å være politisk ukorrekt. For uansett hvor mye han prøver, framstår han som en gjenganger fra den gang vi hadde underskudd på statsbudsjettet og overskudd på solidaritet. Han kan fortsatt lage familieunderholdning med varme, men "Åpent hus" sliter med både profil og seertall. For det skjer ikke noe annet enn at folk prater. Først ved ett bord og så ved et annet. Replikkene satt langt inne. Det gjorde også latteren blant publikum.

Den hjertelige latteren har desverre forstummet i den moderne fjernsynsunderholdningen. Intervjuobjektene kommer på samlebånd, alle smiler bredt, men ingen sier noe annet enn det programlederne og vi venter oss. Og innimellom er det musikk.

Tradisjon

Det er blitt en tradisjon i både NRK og TV 2, og det er stort sett de samme programlederne som går igjen. Det er snart bare entype programledere igjen. Den som alle liker, og som ingen ler av. Og underholdningen blir mer og mer debattprogrammer mer stive smil. Men det er det de store selskapene satser på, så det er vel det vi får til vi sitter på gamlehjemmet.

Men noen programmer tror jeg snart er på vei ut. Uansett hvor mange millioner Tande P. og Arve Juritzen klarer å dele ut, kan de umulig klare å hindre at folk går lei. Selv millioner blir monotone når de kommer i samme innpakning for lenge.