Bør tas alvorlig: «Å framstille Mostue som en raritet, er neppe måten å skaffe mer oppslutning om likestilling på». Bildet er fra reportasjen i God Torsdag i Trude Mostues hjem på Bygdøy. Foto: Thomas Rasmus Skaug
Bør tas alvorlig: «Å framstille Mostue som en raritet, er neppe måten å skaffe mer oppslutning om likestilling på». Bildet er fra reportasjen i God Torsdag i Trude Mostues hjem på Bygdøy. Foto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

Hjemme i likestillingens tegn

Likestilling og mer tid med barna kan kombineres.

«Hvis ikke kvinner har tid til å være hjemme med ettåringer, bør de ikke få barn.» Denne og liknende uttalelser fra kjendisveterinær Trude Mostue i Dagbladet 20. oktober har provosert mange.

Det er liten tvil om at Mostue målbærer kjønnsstereotype og lite progressive holdninger når hun karakteriserer hva som er typisk «kvinne» og «mann», og samtidig hevder at likestillingen har gått for langt. Likevel mener jeg vi som ikke deler hele Mostues verdisett bør ta det hun sier på alvor. Mye av det hun ytrer om barnets beste er nemlig alt for viktig til å bli avfeid som antifeminisme og høyrepropaganda.

Jette F. Christensen fra Arbeiderpartiet (21. oktober i Dagbladet) og samfunnsdebattant Kadra Yusuf (22. oktober på NRKs Ukeslutt) kom raskt på banen og hevdet at Mostues meninger er skadelige for kvinner. Det underliggende premisset er at kvinner «lider» i form av å «måtte» være hjemme med barnet. Dette er standardsvaret fra folk på venstresiden i enhver barnehagedebatt.

Problemet her er bare at det å være hjemme med barn framstilles som et onde, noe det meg bekjent er få foreldre som mener det er. I stedet for å stigmatisere Mostue, mener jeg det er tid for å vise at likestilling og kvalitetstid med barn ikke trenger å være motsetninger.

Å framstille Mostue som en raritet, er neppe måten å skaffe mer oppslutning om likestilling på. Vi må heller gå inn på realitetene i debatten. Er det viktigst med mer jobb og høyere inntekt, eller kvalitetstid med egne barn? Og kanskje er det slik at inntektsnivået i Norge nå er høyt nok?

Dette handler selvsagt ikke om å argumentere mot barnehager, men om å peke på noen foruroligende trekk. Utviklingen går mot at stadig yngre barn bruker stadig mer tid i barnehagen. Dette i en periode da kjøpekraftsutviklingen i Norge har vært enorm, og følgelig behovet for å jobbe mer burde vært mindre og ikke større.

Selvsagt er det en kjønnsfaktor her, men det er ikke så endimensjonalt som et valg mellom mor tilbake til kjøkkenbenken og at begge jobber mer. Christensen og Yusuf forutsetter nemlig at eneste mulighet er at mor jobber mer, ikke at far jobber mindre.

Mange, både kvinner og menn, synes åpenbart at Mostue setter fingeren på noe viktig, nemlig at hvis vi skal ha barn må vi også ha tid til å ha dem. Men hvorfor er det Mostue med høyresidens løsninger som skal ha monopol på å definere denne debatten? Alle som kaller seg feminister må gå i seg selv, og komme opp med nye forslag.

De fleste foreldre vil si at det å være hjemme med små barn er det viktigste man kan bruke tiden sin på. Ved heller å fokusere på at begge kan jobbe mindre, får vi mer tid til hverandre, til barnet, og vi reduserer samtidig det økologiske fotavtrykket gjennom å veksle inn penger med tid.

Det er på høy tid at flere stemmer tar til orde for at likestilling og mer tid med barna kan kombineres. Jeg vil tro at et slikt familiepolitisk manifest også vil ha mye større sympati og gjennomslagskraft i folkedypet, enn programmatisk utskjelling av dem som kommer med interessante innspill i samfunnsdebatten.