Hjemmebrent

Kanskje på tide å få litt mer hjelp utenfra?

CD: I 2006 ga Mira Craig Norge kollektivt kultursjokk. Ikke bare var albumet «Mira Mira» en av de mest særegne norske musikkdebutene på denne siden av årtusenet, men den unike R&B/folkemusikken, bikkjesinglen «Boogeyman» og globalrytmene (åpenbart spesialdesignet til å gi norske jenter nye magemuskler) var nok til å få både VG-lista og mannebladene til å gå fra konseptene. Mira var sugar and spice and everything nice -pluss enda litt til. Løvebrøl

Nå som herrejemini-faktoren har lagt seg er spørsmålet likevel: Vil dama, som fremsto som fullstendig fryktløs for et år siden, opprettholde originaliteten? Eller blir hun, med sin evinnelige terping på dyrelyder, tøsete tekster og tribalrytmer, en parodi på seg selv?

Svaret er njaaei. «Tribal Dreams» åpner med uptempospor som høres ut som mikrobølgeoppkok fra «Mira Mira». Selv om lydbildet er flyttet fra de karibiske junglene til de tørrere, mer solstøvede amerikanske sørstatene, har vi hørt primærgrepene før. Vi får de samme beatsa, Mira-ropene, vodoovibbene, vokalvriene og dyremetaforene. Bare blassere. Mira har kjørt seg fast i sin egen låtoppskrift og da hjelper det ikke å bare slenge på med et løvebrøl. Selv om det gjøres med stil. Toner ned

Heldigvis utvikler plata seg etter hvert. På «Tribal Dreams» er Mira best når hun toner ned vokalen og utforsker sine egne låtskriverteknikker. «Tell Me» har riktignok stjålet et og annet produksjonsgrep fra Timbaland, men det syder proft i bunnen av lydbildet, samtidig som Miras vokal har lagt av seg aggresjonen og faktisk framstår som litt kledelig trist. Det samme går for «My Lion King», som med sin elegante asiatiske fløyter og nesten Bel Canto-aktige vokal, viser oss en Mira vi tidligere bare har sett glimt av. Gi oss mer Ballade-Mira!