Å GJØRE HJEMMETING: «Nå er det et rom for farget førti, ett for hvitt førti, ett for farget seksti, ett for hvitt seksti, ett for ullvask, og ett for kokvask. Hun så på ham. Tror du livet blir bedre nå, var det som om hun spurte, syntes han. Jeg tror livet blir bedre nå, sa han», skriver Pedersen. Hans tekst ble plukket ut som tolvte og siste pamflett i Aschehougs serie «Stemmer». Foto: Nina Hansen
Å GJØRE HJEMMETING: «Nå er det et rom for farget førti, ett for hvitt førti, ett for farget seksti, ett for hvitt seksti, ett for ullvask, og ett for kokvask. Hun så på ham. Tror du livet blir bedre nå, var det som om hun spurte, syntes han. Jeg tror livet blir bedre nå, sa han», skriver Pedersen. Hans tekst ble plukket ut som tolvte og siste pamflett i Aschehougs serie «Stemmer». Foto: Nina HansenVis mer

Hjemmekamp

Her følger et utdrag fra vinneren av Aschehougs tekst-konkurranse «Stemmer», i forbindelse med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett.

Debattinnlegg

Hun er i USA for å holde foredrag sammen med noen forskere som er fremragende innenfor sitt felt og muligens også i livet for øvrig. Hun har luft under vingene nå, etter en stri start, men nå er hun i sonen, får gode tilbakemeldinger, vel å merke ikke bedre enn OK, ifølge henne selv, men uansett veldig fyldige, og for all del med oppfordring om å gjøre en hel del, og nokså store, endringer, men hun gir uttrykk for at hun føler at det hun skriver blir tatt på alvor - at hun blir godt lest, og også nesten sett, virker det som, av sine kolleger.

De skriver lange kommentarer, imponerende lange, og velbegrunnede, og sender i helga, tidlig om morgenen. Jeg tar en titt! kan kollegaen si, og sende 3500 ord lørdag morgen. (Hadde kollegaen skrevet dette innenfor normal arbeidstid, og ventet til lørdag morgen med å sende? Hadde han spist frokost først? Hva i all verden var denne nesten groteske flittigheten uttrykk for? Hun ble skremt. Var det for å skremme?)

Han ligger på gulvet og leker med briotog og forsøker å ignorere at mobilen vibrerer i lommen, noen fra hans nye arbeidsplass antakelig, hører vaskemaskinen sentrifugerer, og han lurer på om det som henger på tørkestativet fortsatt er fuktig, og i tilfelle, om han skal lage et nytt oppheng ute, ettersom stativet inne er fullt, de har en snelle med tørkesnor på lageret. Han funderer på hvordan han kan selge det inn for sønnen som et spennende prosjekt de to kan gjøre sammen. Han kjenner en viss irritasjon over at sønnen ikke vil leke med toget, men vil blande inn duplo. Han kan innrømme at det for ham selv alltid er morsomt med briotog, ikke fordi han er i spesielt god kontakt med barnet i seg, men fordi briotog også er morsomt for menn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sønnen har ikke noen klare preferanser, men i sum virker det som han er litt mindre interessert i briotoget enn faren er komfortabel med. Det oppstår ofte en viss anspenthet rundt dette, men faren er ikke mindre innsiktsfull enn at han skjønner at han for all del ikke må prakke på gutten dette toget, da kommer uviljen til å øke, og hele brio-versus-andre-leker-avveiningen vil havne i en ond spiral der briotoget vil være katastrofalt skadelidende.

Han har innført kasser for å sortere de ulike lekene, han hadde lagt inn en tur på Ikea på slutten av en allerede ambisiøs arbeidsdag for noen uker siden, og etterpå ryddet i lekene og dessuten sneket seg til å kaste en del ødelagte leker uten at gutten så det. Dette var noe av det siste foreldrene hadde snakket sammen om før hun reiste. Hun hadde sagt at hun ble glad for systemet med kassene, men hun var helt klart mindre glad enn han hadde håpet hun skulle bli. I det hele tatt fikk han litt lite respons, syntes han, når han gjorde sånne hjemmeting. En lang periode hadde han vært veldig utpreget dårlig på hjemmeting, og da hadde ikke responsen uteblitt. Nå forsøkte han å kompensere, gjorde så mange hjemmeting han kunne klare, men foreløpig uten at det ga det store løftet. Det virket som om det ikke var hjemmeting som sto øverst på hennes liste over ting hun ønsket seg fra ham.

Han skammet seg litt for å tenke sånn, men det virket som om hun faktisk likte best at han gjorde mer typiske manneting (bære, jobbe, vel å merke innenfor normal arbeidstid, ta avgjørelser) - i det minste ikke bare hjemmeting, faktisk langt på vei foretrakk hun at han opptrådte litt mer mandig, forekom det ham, at han ikke bare var en sånn praktisk, hjemmekjær kosemann som drev og ryddet i småting og innførte nye rutiner i hjemmet, en sånn mann som med lys i øynene fortalte at han hadde funnet et nytt sted å henge kjøkkenhåndklærne, «så det bare var å strekke ut armen når man sto der foran komfyren, helt nær, men i trygg avstand fra gassblusset, kjempetrygt» - alt det der spydde hun helt av, faktisk. Da han presenterte ideen med kassene, en ny modell (han kunne finne på å bruke begreper som «modell» når han skulle introdusere nye måter å gjøre ting på, selv de enkleste ting, og det var naturligvis lite som irriterte henne mer).

Hun hadde sett på ham med en viss lattermild likegyldighet, og et islett av mild, humørfylt forakt, hun hadde ikke helt sansen for den måten å tenkte på, så veldig praktisk, materiell, er det ikke bedre at han bare får leke fritt med lekene? Blande hvis han vil? Han: Jo men da er det jo kaos. Dette er kaos. Tror du ikke det er lettere for ham å lære å lete og orientere seg hvis han er i et miljø der det er fysisk mulig å lete og orientere seg? (Fullstendig på kollisjonskurs med hennes måte å tenke på.)

Er ikke dette litt som å vokse opp i et krigsherjet land? Veldig ofte en sånn tørr humor og kraftfulle bilder, helt ute av proporsjoner. På Ikea hadde han også kjøpt inn to nye skittentøyskurver, doble, så de nå hadde til sammen seks beholdere å fordele skittentøyet i. Så slipper vi å sortere hver gang vi skal vaske - analyserte han briljant. Nå er det et rom for farget førti, ett for hvitt førti, ett for farget seksti, ett for hvitt seksti, ett for ullvask, og ett for kokvask. Hun så på ham. Tror du livet blir bedre nå, var det som om hun spurte, syntes han. Jeg tror livet blir bedre nå, sa han.

Er det ikke sånn i kognitiv terapi at man gjerne lager to lister, altså for eksempel: én liste over ting som er vanskelige, men som du kan gjøre noe med, og én liste over ting som er vanskelige og som du ikke kan gjøre noe med. External factors. Forsj massjør. Jeg tror, og jeg vet at jeg føler, at skittentøyet er i veien for at jeg kan være helt til stede og i balanse. Nå tror jeg det vil bli enklere. Du føler? Tror du ikke at du overanalyserer litt? Hennes forslag. Tror du ikke at dette bare gjør ting verre, at det vil bli så mange kurver å fordele dritten i at det i seg selv blir en hindring for å ha et OK liv? Han ble stående og tenke litt mens han studerte henne, ikke uten undring. Liv? Altså, det er jo kanskje litt av et privilegium da, å ha et liv der man kan diskutere sånne ting uten at man dermed ignorerer noe annet som burde vært luftet og diskutert.

Nja, jeg er ikke så sikker på at det ikke er noe annet som burde vært luftet og diskutert, sa hun. Og drøftet? spurte han. Og drøftet. Hva da? At det er så vakkert her vi bor? Han tok henne i hånda og ledet henne mot terrassen. Se, så vakkert det er, det vakreste jeg har sett, tror jeg. Det er jo et veldig privilegium da, å få bo her, omgitt av alt dette vakre. Ja, svarte hun og lo, det er så vakkert her! Og maten er så god! De var over kneika nå.