Hjemmekos på scenen

Hun har fått skylda for lettjazzbølgen. Men egentlig driver hun med en snill form for amerikansk rootsmusikk. Om to måneder kommer Norah Jones i Oslo Spektrum.

KONSERT: LONDON (Dagbladet): Norah Jones - eller snarere suksesshistorien Norah Jones - har snudd platebransjen på hodet.

Uten Norah Jones ville aldri Jamie Cullum dukket opp på «Først & sist» på fredagskvelden. Uten Norah Jones' vei gjennom vellinga, ville den internasjonale storsatsingen på Katie Melua aldri funnet sted.

I Norge har vi dessuten en salgsmaskin ved navn Silje Nergaard, som forsterker denne trenden, slik at vi i vinter har opplevd et snøras av unge kvinner med jazzettersmak i stemmen.

Lettjazz

Det som i skeptiske kretser og på fnysende vis omtales som «popjazz» eller «lettjazz», er like mye en forretningsidé som det er en gangbar sjangerbeskrivelse: med små grep gir man funksjonell, hverdagslig og akustisk popmusikk et anstrøk av jazz, for dermed å gi inntrykk av at denne popmusikken er mer sofistikert, mer moden, mer elegant og mer høyverdig enn «den andre popmusikken». Det er nesten så de kunne solgt musikken rett fra IKEA-katalogen. Slik har den allestedsnærværende, house-inspirerte chillout-musikken nå blitt fortrengt fra kafeer og middagsselskaper til fordel for den mjuke liksomjazzen.

Fra Smuget til Spektrum

For å illustrere hvordan denne trenden har eskalert, trenger vi ikke mer enn å bli minnet om at Norah Jones' første norgeskonsert ble holdt foran 330 mennesker på Smuget i Oslo i slutten av oktober 2002 - på et tidspunkt da hun allerede hadde solgt 3,5 millioner plater og vunnet en drøss med Grammy-priser.

Neste gang vi får se den internasjonale superstjerna fra Texas, er det i Oslo Spektrum 26. juni.

Men selv om Norah Jones nå er altfor stor for Smuget, spørs det om det ikke kan bli for stort i Spektrum for de hjemmekoselige stemningene som hun legger opp til på denne turneen, som ble åpnet i Dublin for ei drøy uke siden, og som lørdag kveld inntok London for fire utsolgte hus. Scenen er full av persiske tepper, stuelampeliknende funkislys henger ned fra taket, og Norah selv tusler mellom flygelet og Wurlitzer-pianoet og koseprater med publikummet, som om vi sitter mye nærmere enn vi gjør.

Rootsmusikk

For dem som er ute etter halsbrekkende improvisasjoner og annen jazzestetikk, må det ha vært en skuffende kveld. Bare etter Robbie McIntoshs gitarsolo på «I've Got to See You Again» kom den tradisjonelle jazzapplausen .

Men det var ikke det at det ikke var noe å klappe for. For dem som er ute etter å få inspirerte, tidvis funky og husvarmt tilbakelente omganger med countryrock, blues og annen amerikansk rootsmusikk, vil dette utvilsomt føles som hjemme, med Norah Jones som en omtenksom og underfundig vert.

Fire av kveldens låter var for eksempel coverversjoner av countrysanger: Hank Williams' «Cold Cold Heart» , Everly Brothers' «Sleepless Nights» , Gram Parsons' «She» (jazzlink: Radka Toneff covret den også i sin tid) og Rolling Stones' beste 90-tallsøyeblikk, Keith Richards-perlen «The Worst» . Dette er materiale som i Norah Jones' stemme og pianohender blir forvandlet til en slags mellomting av The Band og Willie Nelson, og hvor de ytterst få reelle jazzelementene man kan spore i musikken, kommer fra trommisens vispeteknikk og en platesamling som må inneholde komplett Rickie Lee Jones-katalog.

Etter å ha hørt 21 låter på halvannen time med Norah Jones og hennes band, oppleves det i grunnen ganske urettferdig at hun har fått skylda - i hvert fall musikalsk - for lettjazzbølgen. Hadde «Come Away With Me» vært gitt ut på plateselskapet Lost Highway i stedet for på Blue Note, hadde hun vært lettere å plassere i et mer åpent definert americana/roots-begrep - hvor hun strengt tatt hører hjemme.

At liveartisten Norah Jones befinner seg her, er det ingen som helst tvil om.

FØLTES NESTEN SOM HJEMME: Norah Jones' siste plate heter «Feels Like Home», et motto hun tar på stort alvor fra scenen. 26. juni spiller hun i storstua Oslo Spektrum.