Hjemmelekser

Hjemmelekser som ikke alle behøver å gjøre.

BOK: Til enhver tid de siste tiåra har det sittet en gruppe unge menn rundt på små og større steder i Norge og lyttet til Sonic Youth og The Pixies. De har gjort et poeng av å hate U2, særlig etter «The Joshua Tree», og hatt et galopperende behov for å bruke musikk som identitetsmarkør og distansere seg fra idiothopen som liker det de foraktfullt omtaler som «glatt kommers».


De har lest Charles Bukowski, Céline og J.D. Salinger. Disse unge mennene er ikke sjelden brennende romantikere med betydelig anlegg for melankoli. En av dem heter Pedro Carmona-Alvarez.

Han ble betegnende nok lyriker, og nå har han gitt ut en samling tekster som kalles «essays», men som sjangermessig spenner fra små skjønnlitterære tekster og gjendiktninger til klassisk litteraturformidling. «Hjemmelekser» inneholder både jentene forteller-jeget, som i alle fall som oftest later til å ligge tett på Carmona-Alvarez\' eget liv, drømmer om, musikken han lytter til og bøkene han leser.


Boka er forfatterens private dannelsesreise. Carmona-Alvarez vil, gjennom 20 tekster på til sammen 360 sider, invitere leseren inn i kulturuniverset som har formet ham.

I boka omtaler han hånlig og treffende unge menn som kan likne ham selv som klynkere, de som «forsøker å få deg til å tro på en konstruert, automatisert følsomhet», men later ikke til å se at uttrykket noen steder også kan ha relevans for hans egne tekster. Carmona-Alvarez er en smart og meget belest forfatter, og kommer i det hele tatt ofte kritikk som også kan rettes mot ham selv i forkjøpet: Andre får gjennomgå for å være selvopptatte og utgi halvslapt, tidligere publisert materiale i bokform, i ei bok der han gjør det samme selv.

For i «Hjemmelekser» er altfor mye tatt med. Kvaliteten varierer sterkt. På sitt verste føles tekstene som selvnytende «poetisk» prosa som har liten relevans for andre enn forfatteren og vennene hans, som han ofte skriver om. Refleksjonene er temmelig konvensjonelle, formen jålete. Man lurer på hvorfor boka er gitt ut, og hvem den er skrevet for.


På sitt beste, derimot, skriver han virkelig engasjerende om søramerikansk litteratur og politikk, med utgangspunkt i sin chilenske bakgrunn. Tekstene om Pablo Neruda og Chile er glimrende.

Også om musikkritikk er han morsom å lese. Carmona-Alvarez skriver mye om å skrive, om forholdet mellom liv og litteratur, om minner og hukommelse. Visst har han interessante ting på hjertet også om dette. Men forfatteren klarer aldri å overbevise leseren om nødvendigheten av å gjøre alle hjemmeleksene han selv har gjort.