Hjemmets grusomme varme

Vanessa Baird tvinger deg til å reflektere over ting du gjerne vil skyve fra deg.

ALDERDOM: Flere av bildene i den nye boka til Vanessa Baird tematiserer alderdom. Illustrasjon fra boka
ALDERDOM: Flere av bildene i den nye boka til Vanessa Baird tematiserer alderdom. Illustrasjon fra boka Vis mer
Publisert

«There’s no place like home»

Vanessa Baird

Bildebok

Forlag: No Comprendo Press
Utgivelsesår: 2020

«Intenst og gripende om livets slutt og menneskelig trass.»
Se alle anmeldelser

«There’s no place like home» er Vanessa Bairds tredje selvreflekterende billedbok, der hun med et minimum av tekst lar sidene fylles av helsides illustrasjoner – tegnet og malt. Det er kraftig kost, sterke, fargerike og brutale bilder av fortvilelse og forfall.

Side etter side presenterer hun gjentakelser av noen presserende temaer, og slik kan samlingen av bilder framstå som en skissebok, i den forstand at den viser kunstnerens mange prøvende forsøk på å finne en endelig form til tema. Repetisjonen får like fullt en egen narrativ verdi når bildene med sine små varianter bygger opp en ubehagelig fengende, klaustrofobisk stemning som tvinger deg til å reflektere over ting du så gjerne vil skyve fra deg. Her kommer vi ikke unna.

Insisterende studie

Baird har en omfattende produksjon bak seg, med store verk som til tider har vakt høyrøstet debatt.

Tenk bare på den bestilte departementsutsmykningen som møtte motstand fordi den kunne minne departementsansatte om katastrofen 22. juli. De ville ikke ha bildet hos seg. Det storslåtte kunstverket ble heldigvis reddet fra relegering ved å bli plassert i Kulturrådets høyloftede foajé i Oslo.

Den forrige boka hennes, «Red herring. Prednisolon, ciclosporin», var en insisterende studie over kroppslige og psykologiske effekter av behandling med sterke legemidler. Side på side med selvportretter av et oppsvulmet ansikt, rødflamming, utstående øyne og uklare konturer, mante fram en enerverende gjenkjennelse av kroniske tilstander vi må leve med, slike undergravende prosesser som minner oss om kroppens og sinnets håpløse kamp mot det ufravikelige forfallet i vårt organiske apparat. Her kunne hun minne oss om Edvard Munchs dragning mot det morbide, noe som blir enda tydeligere i årets bok.

Lapper fra mor

I den nye boka kretser bildene rundt tilværelsen i hjemmet der hun bor (?) med sin mor og sine barn. Et diskret hint om covid-epidemien gir impuls til å lese den klamme hjemme hos-reportasjen som et tidsbilde, en påminnelse om den inneklemte stemningen som har rådet i så mange trange hus i denne tiden. Hvor mange er det ikke som nå «går på veggene» og ikke finner utløp?

Vanessa Bairds mor, den britiskfødte billedkunstneren Maurene Baird, er en aldrende kvinne. Innimellom datterens over 150 helsides bilder, finner vi faksimiler av små lapper moren har skrevet. Disse fungerer som indirekte kommentarer til bildene der vi møter alderdommens visuelle uttrykk: det innsunkne ansiktet, den radmagre, nærmest skjelettaktige kroppen, de oppsperrede, engstelige øynene.

Lappene fra den gamle kvinnen kan være bagatellmessige påminnelser, men de hinter hele tiden om en truende glemsel – en avsvekkelse av sinnet, en de-mens.

«I don’t remember where I slept last night. I don’t even know where I slept here or at somewhere else? Beklager at min hukommelse is so bad. Again I have had to put on some more heating. It is only 7 pm and I realise it is probably hopeless for your sons etc. Have we talked about where I am to sleep? – everyday or what.»

Uten kjerne

Maureens forfall bevitnes av stirrende øyne fra ulike skikkelser. Noen av bildene er klare selvportretter av Vanessa, andre er overdimensjonerte øyne i deformerte kropper som utsettes for bisarre handlinger. Omgivelsene er senger og frokostbord, avføring og oppløsning, betraktet av øyne som stanger ut fra hodeskallen på dukkelignende, forskrekkede barn. De er låst i en slags evigvarende barndom, men de er uthulte, uten kjerne, slik gamle dukker er dømt til å være.

På et par av bildene står det en følgetekst: «Stuck in genes and affection». Den hinter om det ekstreme båndet vi har til vårt opphav, vår mor og vår far og de andre, enten vi tenker over det eller ikke, skyver det fra oss eller velger å gjennomleve det, bit for bit, time for time. Både genene og de følelsesbåndene vi har – gode og vonde – limer oss fast til tilværelsen. Dukken blir etterhvert til det stivnede begrepet om barndom, en gjenstand for projeksjoner som vrenger og vrir seg ved nærmere ettersyn. Trykket innenfra får øynene til å sprute ut av hodet.

Det er også slike påminnelser denne boka gir oss, om enn vridd inn i det karikert groteske. Tilværelsen Baird skildrer er uutholdelig, men samtidig holder hun – og vi – den jo ut, gjennom livet, klistret fast i den vi er. Vi er deltakere og vitner, aktører og betraktere. Bairds bilder gir rom til refleksjon.

På en lapp mot slutten av boka, skriver moren Maureen:

«To V. Please don’t take me for a long trip in a car. I would like to sleep instead. M. Takk. Deilig middag i kveld. I only like to know where I am going.»

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer